Jeg gjør meg noen tanker etter lederartikkelen av Torleiv Ole Rognum i Tidsskriftet nr. 6/2005 om identifiseringsarbeidet etter flodbølgekatastrofen i Asia (1). Han avslutter artikkelen med en henvisning til hva som hjelper ham i å takle de inntrykk han får i slike katastrofesituasjoner.
I slike situasjoner er det viktig, som Rognum nevner, med faglig fokus, god organisering av dagene med briefing og debriefing samt ulike aktiviteter og samhold på fritiden. Det er dessuten en trygghet å ha et livssyn, en ideologi eller en idé om livet også i slike sammenhenger. Når Rognum avslutter lederartikkelen med å vise til sitt personlige livssyn, inviterer han samtidig til spørsmål og diskusjon om når en slik opplysning er riktig.
I hvilke faglige sammenhenger er det relevant å vise til sitt eget livssyn, det være seg som kristen, muslim eller humanetiker?
