Inger Cecilie Stridsklev og undertegnede er enige om et viktig poeng i vår debatt: De kolleger som undersøkte Quisling, handlet i god tro.
Når det gjelder Stridsklevs påstand om at den eneste effekt av undersøkelsen var å redusere Quislings muligheter for å legge frem sitt eget syn på saken, må jeg si meg uenig. Dersom man hadde påvist en frontal hjernetumor som kunne forklare hans noe eiendommelige oppførsel under okkupasjonstiden, kunne han ifølge norsk lov ikke henrettes, men måtte idømmes sikring. Jeg er imidlertid enig med Stridsklev i at det nok er tvilsomt om Quisling ville fått en naturlig død, selv med en påvist hjernetumor. Som Stridsklev nevner, kunne han ha blitt utsatt for en illegal henrettelse av vaktmannskaper eller andre personer med sterke følelser mot Quisling. Det kan også tenkes at en mulig uenighet mellom de medisinsk sakkyndige om hvorvidt en påvist tumor kunne forklare Quislings oppførsel, ville blitt utnyttet av domstolen, slik at en «legal» henrettelse kunne utføres. En fravikelse av det viktige prinsipp i all rettsutøvelse, at all tvil skal komme tiltalte til gode, ville nok møtt stor forståelse i det norske folk i 1945.
