I sin lederartikkel i Tidsskriftet nr. 8/2005 om maktfordelingsprinsippet og statlig styring av kunnskap (1) omtaler redaktøren enkelte prinsipielt sett interessante spørsmål som jeg ønsker å kommentere.
Hvem er staten? Staten er i et demokrati folket, dvs. samfunnets mekanismer for dels å organisere offentlig virksomhet og dels å ivareta den utøvende makt som lovgiver (Stortinget) har gitt myndighetene. I Norge utføres det meste av helseforskningen i statlige institusjoner (universiteter, høyskoler og institutter) eller i heleide statlige helseforetak som alle tildeles sine ressurser over statsbudsjettet. På helseområdet er det departementet, Sosial- og helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket som er myndighetsorganer. Kunnskapssenteret har ingen myndighetsfunksjoner.
Hva er statlige forvaltningsorganer? Dette er selvstendige institusjoner som ikke er egne rettssubjekt og derfor er en del av statlig virksomhet. Universitetene, høyskolene og store deler av instituttsektoren er forvaltningsorganer. I debatten om organisering av universitetene var det nettopp synet om å bevare disse som forvaltningsorganer som vant frem. Universitetene er derfor ikke selvstyrende enheter. Universitetene er dermed underlagt departementets alminnelige instruksjonsmyndighet, men loven fastsetter at innholdet i undervisning og forskning ikke kan instrueres. Folkehelseinstituttet, som ivaretar forskning og kunnskapsvirksomhet på en god måte, kan også formelt instrueres av departementet og har en dobbeltrolle som både myndighetsorgan og forskningsinstitutt. Kunnskapssenteret kan iht. vedtekter ikke instrueres i faglige spørsmål.
Hva er Kunnskapssenterets rolle sett i lys av maktfordelingen på kunnskapsfeltet? I grove trekk deles rollene mellom institusjoner som produserer kunnskap (forskningsinstitusjoner), oppsummerer kunnskap (Kunnskapssenteret) og bruker kunnskap i beslutninger (helsetjenesten selv og myndighetene). Det er helt nødvendig at Kunnskapssenteret er uavhengig av både industri, myndigheter, akademia og profesjonsinteresser. Kunnskapssenterets organisasjonsform ivaretar nettopp dette gjennom vedtekter som sikrer faglig uavhengighet. Internasjonalt er det etablert tilsvarende institusjoner for å ivareta den samme rollefordeling.
For å utøve oppgavene våre best mulig, samarbeider vi tett med fagmiljøene i helsetjenesten og ved universitetene. Jeg deler synet på at forskningsmiljøene må styrkes, slik jeg tidligere har gitt uttrykk for (2, 3), sist ved å ta til orde for å doble ressursene i medisinsk og helsefaglig forskning (3).
Det kan i lederartikkelen oppfattes som om Kunnskapssenteret er tilført betydelige ressurser. Vi har i dag noen færre årsverk (ca. 80) enn de tre miljøene (Senter for medisinsk metodevurdering, HELTEF og Divisjon for kunnskapshåndtering) hadde før fusjonen.
Kunnskap og forskning skal ikke styres. Det er nødvendig med gode mekanismer for kritisk å oppsummere og sammenstille kunnskap. Slik virksomhet skal heller ikke styres, men utøves i god dialog med myndigheter, utøvere og brukere av helsetjenesten.
