Noen av deltakerne på turen til Nord-Norge. Foto Paul Anton Bukier
«Under de herskende alvorlige politiske forhold var det rimelig at det blev talt varmt for fedrelandet, for regjering og Storting, til hvem det blev sendt telegrammer,» heter det i et referat fra Legeforeningens landsmøte i Trondheim i 1905 (1). Her deltok 110 av landets 1 229 leger.
Tiden rundt forrige århundreskifte var en ekspansiv og optimistisk periode innen medisinsk vitenskap og terapi, men kanskje mest innen det forebyggende helsearbeidet. Med bakgrunn i de medisinske nyvinningene på slutten av 1800-tallet, var legene i ferd med å opparbeide seg en faglig autoritet og en sosial posisjon, som langt overgikk den relativt svake stilling de hadde hatt i det 19. århundret. Ikke minst ble medisinere brukt mer planmessig i den politiske beslutningsprosessen, og bredere anvendelse av fagkunnskapen var et viktig virkemiddel i den profesjonsbyggende strategien. Men noe bekymret – særlig overproduksjonen av leger og de problematiske forholdene på arbeidsmarkedet. Av de nyuteksaminerte måtte stadig flere «nedsette sig» på det private marked med et heller usikkert inntektsgrunnlag. Derved øyner vi også en todeling i legenes verdiorientering. De privatpraktiserende bekjente seg sterkere til materielle og økonomiske verdier som symboler på profesjonell suksess. De offentlige legene holdt fast ved embetsstandens normsystem, der ytre symboler på høy posisjon skulle nedtones.
Etter landsmøtet «drog en stor del av deltakerne ut på en 10 dagers tur med «Hera» langs kysten helt til Kirkenes – en tur som var begunstiget av fint vær og efter alle beretninger var helt igjennem vellykket» (1).
Les mer om Nord-Norge-turen på side 1525.
