Flere legemidler som brukes i kreftbehandling kan indusere forandringer i arvematerialet som fører til sekundær kreft.
Et behandlingsprinsipp ved forskjellige kreftformer er å hemme DNA-replikasjonen via ulike angrepspunkter, slik at cellene ikke skal kunne dele seg. Alkylerende legemidler og topoisomerase II-inhibitorer brukes i kreftbehandling fordi de hemmer topoisomerase II og dermed celledeling. Tidligere er det observert at pasienter med ulike kreftformer som er behandlet med disse legemidlene, utvikler sekundær leukemi hyppigere enn forventet.
I en internasjonal studie ble pasienter med sekundær akutt promyelocyttleukemi og translokasjonen t(15;17) studert (1). Denne translokasjonen utvikles hos noen pasienter med bryst- og larynxkreft som er behandlet med legemidler som hemmer topoisomerase II. Resultatene viste at legemidlet mitoksantron medierer danningen av translokasjonen ved denne leukemiformen.
– Antrasykliner, topoisomerase II-hemmende cellegifter, brukes stadig mer ved en rekke kreftformer. Antrasyklinene utgjør i dag basisbehandling ved akutt leukemi hos voksne, med varig helbredelse som målsetting, sier postdoktorstipendiat Bjørn Tore Gjertsen ved Seksjon for hematologi, Haukeland Universitetssjukehus.
– Akutt myelogen leukemi har hyppig mutasjoner i Flt3, en tyrosinkinasereseptor hvor mutasjoner også er knyttet til feil i topoisomerase II. Siden vi ser tilbakefall av leukemi med varierende og nye mutasjoner i Flt3 (2), spør vi oss om dagens bruk av topoisomerase II-hemmere er som å helle bensin på bålet: En allerede haltende topoisomerase II gir nye mutasjoner og hissigere tilbakefall hos disponerte pasienter. Sikrere og bedre alternativer til antrasykliner vil det ta oss lang tid å utvikle, men det er kanskje nødvendig for å oppnå varige remisjoner, sier Gjertsen.
