Sykehusleger og allmennleger samhandler for dårlig. Det går utover kvaliteten på den medisinske dokumentasjonen.
Dette er noe av konklusjonen til forsker og sosiolog Robert Myrvang ved Nasjonalt senter for telemedisin. I sin doktoravhandling belyser han samhandling mellom sykehus og legekontor og undersøker hvordan samhandlingsbetingelsene endres ved overgang fra papirbasert til elektronisk utveksling. I undersøkelsen anvendes henvisninger og epikriser som eksempel og illustrasjon.
Avhandlingen viser at sykehuslegene i epikrisene ofte dokumenterer for interne formål. Jo mer organfokusert sykehusmedisinen er, jo større synes avstanden til allmennmedisinens breddetilnærming å være. Imidlertid er ikke bildet entydig. De kirurgiske fagene etablerer seg lengst unna allmennmedisinen. Indremedisinerne kommuniserer bedre med allmennlegene fordi fagområdene likner i sin faglige innretning.
Robert Myrvang undersøker blant annet hvordan bestemte standarder for medisinsk dokumentasjon kan gjøre utvekslingen av informasjon enklere for begge legegruppene. Mange allmennleger oppfatter imidlertid standardisering som institusjonell tvang som båndlegger deres faglige tilnærming til medisinsk problemløsning. Sykehusfagene synes å ha mest å tjene på en standardisering av den medisinske dokumentasjonen.
Påvirkning fra institusjonelle omgivelser (lovgivning, finansieringssystem og dokumentasjonsteknologi) fremtrer som et sammenvevet hele som representerer et endret informasjonsforvaltningsregime for legene. Allmennlegene synes mange av pasientene deres ikke passer inn i malen. Her ivaretar særlig allmennlegen pasientperspektivet ved å argumentere mot for stor utbredelse av evidensbasert dokumentasjon. Sykehuslegene er derimot positive til kunnskapsbasert dokumentasjon, det vil si økt «vitenskapelighet» i informasjonsforvaltningen.
Myrvang konkluderer med at fremtidige tiltak må gjennomføres på arenaer og i et klima som bidrar til å bygge ned kunnskapsmessige hierarkier. Slike hensyn kan ivaretas ved videreutvikling av elektroniske dokumentasjonsløsninger på områder der sykehusleger og allmennleger møtes. Eksempler på slike arenaer er praksiskonsulentordningen, der allmennleger hospiterer på sykehusavdelinger, og distriktsmedisinske sentre, der ambulerende sykehusleger og allmennleger møtes.
Les hele saken: www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visNyhet?vp_id=8791
