En studie fra Rogaland viser geografiske forskjeller med hensyn til primærlegenes medvirkning i prehospital akuttmedisinsk behandling.
Lov om medisinsk nødmeldetjeneste fra 1990 hadde som målsetting enhetlig varsling og respons ved akuttmedisinske tilstander. I en ny studie har man undersøkt om systemet fungerer etter intensjonen, og om primærleger er en integrert del av tjenesten.
Alle 1 035 akutte primæroppdrag med bil eller fly utført av luftambulansen stasjonert i Stavanger over 18 måneder i 1998 - 99 ble inkludert i en prospektiv, observasjonell studie (1). Studien inkluderte de fleste akuttmedisinske «røde» oppdrag for 385 000 mennesker dekket av Rogalands to AMK-sentraler i Stavanger og Haugesund.
Nødnummeret 113 ble brukt i 50 % av alarmene fra distriktene, mot 96 % i Stavanger. AMK-sentral varslet primærlege i 23 % av situasjonene i Stavanger mot 88 % og 91 % i sonene lengst fra luftambulansebasen. Hvis varslet, var primærlegene bare til stede i 27 % av tilfellene i Stavanger mot 67 % og 85 % i sonene lengst unna.
Primærlegene i distriktene synes å være en integrert del av nødmeldetjenesten, mens det nærmere luftambulansebasen har utviklet seg en praksis som ikke er basert på offisielle politiske eller faglige beslutninger. Kompetanseheving av ambulansepersonell og luftambulansetilbudet med anestesilege kan være faktorer som endrer primærlegers atferd i prehospital akuttmedisin. Det er vist effekt på overlevelse ved rask tilstedekomst av den spesialiserte utrykningstjenesten i Stavanger.
Studien viser at det ikke er en enhetlig varsling og respons i Rogaland. Organisering av nødmeldetjenesten må ta hensyn til geografi i planlegging, og finne frem til en fornuftig rollefordeling mellom aktørene, hvor også primærleger har en plass.
