Indikasjonsstillingene for miksjonsuretrocystografi (MUCG), og hvorvidt disse samsvarer med empirisk kunnskap, lå utenfor det vi ønsket å belyse i vår artikkel. Derfor har vi heller ikke vurdert i hvilken grad metoden kan erstattes av ultralyd eller andre mindre invasive undersøkelser, eller om den er førstevalg ved de indikasjonene vi fant beskrevet i litteraturen. Hovedbudskapet vårt er at gjennomføringen av undersøkelsen kan forbedres: Informasjonsskrivene bør få bedre layout, tekst og bilder, informasjon til fremmedspråklige bør utarbeides og mer rutinemessig bruk av sedasjon bør vurderes.
Det er likevel grunn til å stille spørsmål om i hvilken grad miksjonsuretrocystografi kan erstattes av ultralyd eller andre mindre invasive undersøkelser og om det er et så stort overforbruk av miksjonsuretrocystografi, slik Tor Austad hevder. Disse spørsmål er forelagt barnekirurg Sigvald Refsum, som har følgende kommentar: «Det er ingen uenighet om at ultralydundersøkelsen er førstevalg ved problemstillinger i urinveiene. Men det er altfor få barnekirurger/og barneurologer i landet til at vi kan konsulteres før hver henvisning til miksjonsuretrocystografi. Dette er en belastende undersøkelse både for barnet og for de andre involverte, men det er en viktig undersøkelse, og forbedringer som vil gjøre undersøkelsen mindre traumatisk, og sannsynligvis også mer vellykket diagnostisk sett, er derfor påkrevd.
Ved utredning av barn som har hatt urinveisinfeksjoner, ved nedsatt nyrefunksjon og etter prenatal diagnostikk er ultralydundersøkelse av nyrer og urinveier det første som blir gjort, dernest ofte miksjonsuretrocystografi. Ultralydundersøkelsen viser nyremorfologi (parenkymvurdering, tumorer, cyster, konkrementer og eventuelt dobbeltanlegg), dilatasjon av øvre urinveier, blæreveggsfortykkelse og ureterocele. Men ultralyd er ikke en undersøkelse for påvisning (og gradering) av vesikoureteral refluks (VUR), selv om en flink røntgenlege også kan se eventuell refluks. Ved mistanke om vesikoureteral refluks gjøres miksjonsuretrocystografi. Samtidig får vi informasjon om resturin, blærekapasitet, infravesikalt avløpshinder, trabekulering og blæredivertikler og vi får kateterurin til bakteriologisk undersøkelse.
Dobbeltanlegg er ofte en «normalvariant», men kan også være forbundet med ektopisk ureter, ureterocele, terminal ureterstenose og vesikoureteral refluks. Dobbeltanlegg påvises ved ultralydundersøkelsen, men det vil ofte være indikasjon for miksjonsuretrocystografi i tillegg. For utredning av miksjonsforstyrrelser gjøres urinstrømsmåling (flowmetri) og cystometri, eventuelt med sfinkterelektromyografi. Korrekt utført miksjonsuretrocystografi gir tilleggsinformasjon som kan være avgjørende for tolkingen av de urodynamiske funn. Austad kommenterer også behandling av vesikoureteral refluks. I den anledning henviser vi til en artikkel om endoskopisk behandling av vesikoureteral refluks hos barn, som er akseptert for snarlig publisering i Tidsskriftet (1).»
