Jeg kan forsikre kollegene Holm og Sagen om at det ikke er noe forhandlingsområde hvor Legeforeningen de siste årene har engasjert seg med større innsats enn når det gjelder sykehuslegers lønns- og arbeidsvilkår. Informasjon om forhandlingenes gang og resultatene kan alltid bli bedre, og jeg kan bare beklage at dette ikke har vært opplevd som tilfredsstillende.
Resultatet av avtalen fra 2003 var generelt relativt godt for legene. Like klart er det at resultatet varierte mellom foretakene og også mellom legegrupper innad i det enkelte foretak. En av foreningens intensjoner ved årets oppgjør var nettopp å søke å utlikne urimelige forskjeller fra forrige forhandlingsrunde.
Det oppgjøret vi nå er i ferd med å avslutte, ble innledet med forhandlinger allerede våren 2004. Når forhandlingsprosessen har dratt i langdrag, skyldes dette flere forhold. Legeforeningen og Akademikerne er blitt utfordret på reguleringsnivået for sosiale bestemmelser. Dette har ført til at vi har måttet bruke mye tid internt på å vurdere situasjonen. Videre har vi hatt et behov for å forsvare etablerte rettigheter og arbeidstidsordninger i A2-avtalen. Imidlertid ble det gjennomført B-dels forhandlinger ved alle foretak før sommeren. Helse Bergen var et av de foretakene hvor legene kom frem til en avtale. Imidlertid ble det ikke oppnådd enighet ved en rekke foretak, hvilket har ført til at vi nå etter sommerferien er i ferd med å ta tak i disse avtalene, og da i form av forhandlinger mellom de sentrale parter, NAVO og Akademikerne. Vi har en klar intensjon om å søke å avslutte oppgjøret så snart som overhodet mulig. Forhåpentlig er det allerede avsluttet når dette leses i Tidsskriftet.
Når det gjelder sammenlikningen av lønnsnivået i sykehussektoren med det inntektsnivået man kan oppnå i allmennpraksis og privat spesialistpraksis, skal man være klar over at lønnsinntekt og næringsinntekt har noen vesentlige forskjeller ved seg som gjør at lønnsinntekten per krone er mer verdt enn næringsinntekten. Videre blir en slik sammenlikning ikke mulig uten at man samtidig tar innover seg at næringsdrivende leger blant annet påtar seg et arbeidsgiveransvar og gjør betydelige investeringer i egen praksis. I tillegg må man også ta høyde for arbeidstid per uke og per år. Uansett hvilken gruppe som måtte komme best ut av en slik sammenlikning, er det ut fra et forhandlingsperspektiv neppe grunnlag for å hevde at en absolutt likhet mellom grupper tjener som et godt utgangspunkt for de forhandlinger Legeforeningen fører.
