Hjemmebasert rehabilitering av slagrammede kan være et alternativ til opptrening i sykehus, viser metaanalyse.

Bent Indredavik er en pioner innen hjerneslagforskning i Norge. Foto privat

Etter å ha blitt rammet av hjerneslag er det viktig å ta opp igjen dagligdagse aktiviteter så tidlig som mulig. En mulighet er å flytte deler av opptreningen fra institusjoner til kjente omgivelser i hjemmet og nærmiljøet. Nå har effekten av slik hjemmebasert rehabilitering blitt undersøkt i en metaanalyse med tre norske forskere på forfatterlisten (1).

Forfatterne identifiserte 11 randomiserte, kontrollerte studier med nær 1 600 pasienter. Resultatene fra metaanalysen viste at hjemmebasert rehabilitering var gunstig. Risikoen for død eller alvorlig funksjonshemning var redusert, evnen til å mestre daglige gjøremål var bedret og det var større sjanse for å kunne bo hjemme.

– Vi vet at slagpasienter initialt skal behandles i slagenheter, men kunnskap om hvordan den videre behandlingskjeden bør organiseres, har vært mangelfull, sier seksjonsoverlege Bent Indredavik ved Seksjon for hjerneslag, Medisinsk avdeling, St. Olavs Hospital.

– Denne metaanalysen viser at særlig pasienter med lette til moderate alvorlige hjerneslag kan ha stor nytte av hjemmebasert rehabilitering. Rehabiliteringen kan enten organiseres som opptrening i hjemmet eller i dagrehabiliteringsavdelinger eller i en kombinasjon. Bare de studier som har etablert et ambulerende team til å koordinere utskrivning, oppfølging og videre rehabilitering i samarbeid med primærhelsetjenesten, har vist positive effekter.

For pasienter med milde til moderate alvorlige slag synes en behandlingskjede med akutt behandling i slagenhet og videre oppfølging og rehabilitering i hjemmet koordinert av et ambulerende team å være av de mest effektive behandlingstilbud vi i dag kan tilby, sier Indredavik.

Artikkelen ble publisert 5. februar 2005 i The Lancet (www.thelancet.com), som er et av verdens ledende medisinske tidsskrifter. © Lancet 2005, gjengitt med tillatelse fra Elsevier

St. Olavs Hospital var det første norske sykehuset som fikk egen slagenhet.

Siden starten i 1986 har Slagenheten ved St. Olavs Hospital vært en pionerenhet innen slagbehandling. Bent Indredavik og hans medarbeidere var de første til å dokumentere at slagenhetbehandling reduserte dødelighet og alvorlig funksjonshemning. Senere er funnene reprodusert i en rekke land (1).

I Norge er det nå opprettet slagenheter ved de fleste sykehus. Utfordringen i dag er å dimensjonere disse slagenhetene slik at de har tilstrekkelig kapasitet til å ta imot alle slagpasienter og sørge for at behandlingsopplegget er i samsvar med det som er dokumentert i randomiserte studier. For å sikre kvaliteten på slagbehandlingen har slagenheten i Trondheim nylig utviklet et kvalitetsregister for slagbehandling som nå benyttes i Midt-Norge. Målet er at dette på sikt kan bli et nasjonalt kvalitetsregister.

Et hovedmål for forskningsaktiviteten ved slagenheten i Trondheim er å finne frem til enda mer effektive behandlingsopplegg i slagenhetene. Det pågår studier for å avklare effekten av tidlig mobilisering, intensiv trening, kontroll og regulering av blodtrykk, glukosenivå, temperatur, oksygentensjon i akuttfasen samt forebygging av akutte komplikasjoner, trombolytisk behandling og sekundærprofylakse.

Hjerneslag: I Norge rammes ca. 15 000 mennesker av hjerneslag hvert år. 85 % skyldes hjerneinfarkt, de resterende intrakraniale blødninger. 60 000 – 70 000 nordmenn lever med sekvele etter gjennomgått slag. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsak i den vestlige verden, den hyppigste årsak til alvorlig funksjonshemning og til innleggelse i sykehjem (1).

Slagenhet: Sykehusenhet eller -avsnitt med spesialopplært personell og øremerkede senger for behandling av hjerneslagpasienter. Behandling i slagenhet regnes som det best dokumenterte behandlingstiltaket ved akutt hjerneslag. Ved innleggelse i slagenhet vil en tverrfaglig gruppe fagfolk med spesiell interesse og kunnskap om hjerneslag ta hånd om pasienten. De praktiske tiltakene består i å forhindre feber, stabilisere blodtrykket, forebygge dehydrering, tilføre oksygen, unngå glukoseholdige væsker, gi acetylsalisylsyre ved infarkter, forebygge komplikasjoner og sørge for tidlig mobilisering (1j).