Jeg anbefalte i et innlegg i Dagens Næringsliv i 1998 at staten skulle fullfinansiere et forskningslaboratorium innen hvert medisinske fagområde og bruke dette som referanse i faglige spørsmål (1). Bakgrunnen for innlegget var uro over kommersielle aktørers samarbeid med fagpersoner hvis habilitet kunne bli påvirket. Utviklingen i Norge har dessverre gått i motsatt retning. Universitetene med fakultetene og deres institutter har kvittet seg med sitt demokratiske kontrollapparat (2) og i stedet ansatt ledere og styrer med sterke kommersielle interesser. Dette åpner for økt korrupsjon, på bekostning av faglige prioriteringer. Norges forskningsråd har gått i samme retning, med økt vektlegging av næringspolitiske aspekter.
Innen medisinen har man nylig hatt skandalen med de såkalte COX-2-hemmerne, som skulle gi mindre bivirkninger, men som viste seg å gi økt forekomst av hjerte- og karsykdom. Rykter om disse komplikasjonene har versert i medisinske miljøer i mange år, men kom først nylig til overflaten. Det er også blitt skrevet mye om såkalte spøkelsesforfattere (ghost authors), dvs. forfattere av medisinsk litteratur som kun har signert en artikkel som kommer fra f.eks. et farmasøytisk firma (3, 4). Dette burde ha stått klart for alle for mange år siden, da man har sett en rekke oversiktsartikler med forfattere fra forskjellige land. Det er vanskelig å forstå hvordan og hvorfor disse skulle ha samarbeidet om å skrive disse artiklene, som i regelen har vært meget positive til bruk av medikamenter. Nylig ble det rapportert at «medisinske tidsskrifter er en forlengelse av legemiddelfirmaenes markedsføringsavdelinger» (5). Et meget anerkjent tidsskrift er for eksempel blant kolleger lenge blitt kalt Journal of Positive Medical Studies.
Selv har jeg i årevis arbeidet innen et felt der negative konsekvenser ved flere preparater er fremhevet. Det har som regel vært hard kamp å få disse artiklene publisert. Generelt har det i flere tidsskrifter vært motvilje mot å trykke manuskripter som kan ha negative konsekvenser for farmasøytisk industri. Etter min mening har man også sett noe av den samme holdningen innen Norges forskningsråd og fagmiljøene i Norge. Det heter seg i dag at norsk forskning kvantitativt skal bringes opp på et gjennomsnittlig vesteuropeisk nivå. Det hadde kanskje vært bedre for alle dersom vi hadde fortsatt med fri og selvstendig norsk forskning, men i mindre omfang?
