I Tidsskriftet nr. 16/2005 har Dagfinn Haarr en interessant og tankevekkende artikkel (1). Konklusjonen – at pasientene på fastlegekontoret var mer utrygge og følte ubehag på venterommet ved det legesenteret som hadde flest stoffmisbrukere – bør få en bjelle til å ringe. Dette legesenteret hadde i undersøkelsen 63 pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) – et høyt tall. Det har aldri vært meningen at fastlegene skulle etablere konkurrerende sentre til LAR-tiltakene. Helsedirektoratet og Legeforeningen går inn for å heve antall pasienter i legemiddelassistert rehabilitering fra dagens 3 250 til 7 000, og den doblingen vil måtte skje i samarbeid med fastlegene.
I 2000 innførte man i USA Drug Addiction Treatment Act, som omhandler retningslinjene for legemiddelassistert rehabilitering og detoksifisering på legekontoret. Loven setter et tak på maksimalt 30 pasienter per lege eller maksimalt 30 pasienter per legesenter, og også i andre land er det tilsvarende maksimaltall og krav om sertifisering. Videre krever den amerikanske loven at for å få forskrivningsrett skal legen gjennomgå et åtte timers kurs med avsluttende prøve og sertifisering. Dette skjer i regi av American Society of Addiction Medicine og anses som helt nødvendig. Kurs og sertifisering er sannsynligvis helt nødvendig også i Norge når man ser hvor mye uforstand og aktløshet som praktiseres, spesielt i forskrivning av benzodiazepiner til denne gruppen pasienter. Til å begynne med var det Rohypnol og Flunipam. Senere, da disse medikamentene ble A-preparater og Rohypnol senere avregistrert, har Xanor tatt deres plass. Benzodiazepiner og metadon/Subutex er en uheldig kombinasjon. Samtidig bruk er årsak til både overdosering og dødsfall og til synergistiske samspill, med svekket stabilitet i forhold til psykomotorisk funksjon og velvære. Men det virker som den omfattende dokumentasjonen og retningslinjene som foreligger, er totalt ukjent. Bør Xanor bli A-preparat?
