I debatten om essaysamlingen Mellom nostalgi og avantgarde (1) kritiserer Steinar Hunskår i et tilsvar i Tidsskriftet nr. 18/2005 (2) et resonnement i et av bokens essayer, nemlig mitt Globalisering, lokalsamfunn og distriktsmedisin. Hunskår mener jeg konkluderer med at det er i lokalsamfunn leger har best forutsetninger for utredning, diagnostikk og behandling.
Jeg beklager hvis det er nærliggende å lese meg slik. I så fall har jeg forståelse for hans kritikk. Jeg skriver det er grunn til å tro at det er i lokalsamfunn leger har best forutsetninger for å få bred kunnskap om den enkelte pasient. Resonnementet hviler på en diskusjon av kvaliteter ved stedet, deriblant at lege og pasient samhandler i flere roller i et lokalsamfunn. Slik samhandling med flere fasetter skaper en særegen legerolle og en særegen lege-pasient-relasjon og gir gode vilkår for å praktisere en pasientsentrert medisin. Jeg beskriver kun muligheter og rammebetingelser gitt av en bestemt sosial arena; den enkelte lege må selv velge hvordan hun eller han vil utnytte dem. Ut fra dette kan vi ikke slutte at leger i lokalsamfunn faktisk er bedre leger enn sine kolleger i byene.
At leger har kunnskap om og anerkjenner pasientenes egne virkelighetsforståelser og livsanskuelser, kan virke positivt på mange aspekter ved legegjerningen. Boken viser hva dette kan bety i praksis, slik som essayene av Eivind Vestbø og Eystein Straume (1). Gjennom en lang distriktsmedisinsk praksis har de erfart betydningen av å anerkjenne denne type kunnskap som en del av sitt kunnskapsgrunnlag. Ved bruk av fortellinger synliggjør de verdien av dette på en forbilledlig måte. Jeg har forsøkt å relatere deres erfaringer til noen teoretiske betraktninger.
Boken som helhet tar for seg det komplekse samspillet mellom samfunn, helse og medisinsk praksis, slik det kan arte seg i små samfunn der menneskene har flere roller som dels griper inn i hverandre. Utgangspunktet er en distriktsmedisinsk setting, men diskusjonen som føres er av en generell karakter fordi den angår grunnleggende spørsmål om hva det vil si å praktisere som lege. Det er derfor synd at debatten er redusert til et spørsmål om hvem som er flinkest av byleger og bygdeleger.
Hunskår vil ikke godta bokens status som lærebok og etterlyser dokumentasjon på våre synspunkter, til tross for at han hevder å anerkjenne at allmennmedisinens kunnskapsgrunnlag har sterke innslag fra samfunnsvitenskapene. Dersom samfunnsvitenskapene skal bidra til allmennlegenes kunnskapsgrunnlag, må disse fagene ikke underlegges biomedisinens naturvitenskapelige kunnskapsforståelse. Det vil i så fall bli som å bruke en tommestokk for å måle vekt.
