Spørsmålet burde ha vært unødvendig, men fra primærmedisinsk ståsted kan det synes som spørsmålet er høyst relevant. Den som har drevet allmennmedisinsk virksomhet i mange år, har ofte opplevd epikriser som kommer månedsvis etter utskrivning. Enhver vil forstå hvilke problemer dette skaper for den medisinske oppfølging. Pasienten blir innlagt for et medisinsk problem som ikke kan håndteres på primærmedisinsk nivå, og behandlingen skal kontinueres på de premisser som sykehuset legger. Det er derfor prisverdig at Kjell Martin Moksnes i Tidsskriftet nr. 17/2005 setter epikrisetid på dagsorden og uttrykker at «epikrisetid er kvalitetsindikator for helseforetakene» (1).
Det er selvsagt at medisinsk innleggelsesskriv sendes på forhånd eller følger pasienten ved akutte innleggelser. Her gjøres det rede for sykehistorie og kliniske funn som er utgangspunkt for mer spesifikk utredning og behandling. Dette er en rasjonell og tidsbesparende arbeidsform, og den diagnostiske treffsikkerheten fra primærleger er høy.
I dag, da spesialistene – som skal utrede og behandle gamle pasienter med svikt i ulike organsystemer – er geografisk spredt til mange sykehus i helseregionen, burde det være selvsagt at følgeskriv følger pasienten med kopi til primærlegen. Den oppsummerende endelige epikrisen bør skrives ved utskrivningen og helst følge pasienten. Arbeidet for den epikriseskrivende legen er lettere når sykdomsbildet er ferskt.
Hva er det som kjennetegner «den gode epikrise»? Den skal referere sykehistorie, diagnostiske utredninger og funn med differensialdiagnostiske overveielser og konklusjoner, foretatte behandlinger og forslag til videre behandling og oppfølging. Nyere diagnostiske prosedyrer og laboratorieprøver må nøyaktig spesifiseres med annet enn forkortelser som ikke gir informasjon, men virker fordummende på primærlegen. Forkortelsene må være allment godtatt og entydige. Vi er ikke spesialister, men generalister som har behov for oversikten, ikke detaljene. Den gode epikrisen bør være en kilde til etterutdanning for de mange primærleger som arbeider spredt og med store avstander til lokalsykehuset. Dette blir selvsagt enda viktigere hvis den meningsløse reformen med sentralisering gjør avstandene enda større. Avstanden til lokale kveldsmøter ved sykehusene blir så store at deltakelse her blir umulig. Tidligere var dette en mer uformell form for etterutdanning.
Derfor er epikriser viktige medisinske dokumenter.
