– Vi frykter at det blir dårligere kvalitet på spesialistutdanningen hvis den svenske modellen innføres, sier Cecilie Risøe, formann i Norsk cardiologisk selskap.
Cecilie Risøe (til venstre) og Eva Hofsli (til høyre). Foto privat
Spesialforeningene og spesialitetskomiteene reagerer på forslagene fra en arbeidsgruppe i Helse- og omsorgsdepartementet som vil endre spesialistutdanningen til å bli mer målstyrt – slik den er i Sverige. Et flertall av de mange høringssvarene som kom inn til Legeforeningen, uttrykte bekymring for forslagene om forenklet prosedyre for godkjenning av utdanningsinstitusjoner, og at spesialistgodkjenningen skal overføres til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH).
– Jeg er redd for at det blir en subjektiv bedømming hvis det blir en overlege som ev. skal skrive under på at legen har oppnådd spesialistkompetanse. Er avdelingen svak på et fagområde, kan vedkommende også mentalt nedtone betydningen av dette området, sier Cecilie Risøe.
Kardiologformannen understreker det enorme, ulønnende arbeidet spesialitetskomiteene utfører, og hvor medlemmene representerer faglig tyngde og høy etisk standard. Hun mener det må bli mye dyrere om myndighetene skal gjøre det samme arbeidet. Risøe mener også at Norge som et lite land, trenger en nasjonal ensartet praksis, og kan ikke forstå hvorfor myndighetene ønsker å endre på et system som i dag er velfungerende. Hun forstår heller ikke kritikken om at det blir «bukken og havresekken» når Legeforeningen godkjenner spesialister.
– Skal de regionale helseforetakene gjøre jobben, så blir det jo enda mer «bukken og havresekken», sier hun. – De har økonomisk interesse av å få flest mulig ferdige spesialister i jobb, og så skal de samtidig bestemme når kvaliteten er bra nok.
Onkologene bekymret for økonomien
Også Norsk onkologisk forening er redd for at det kan bli forskjeller mellom de regionale helseforetakene hvis mye av ansvaret delegeres til dem.
– Utdanningen kan bli påvirket av en anstrengt økonomi, og foretakene vil kunne bli fristet til å prioritere fagområder hvor det er penger å tjene, sier leder Eva Hofsli som frykter at onkologiske avdelinger vil kunne komme langt ned på en prioriteringsliste.
– Det er nå igangsatt et arbeid i Sosial- og helsedirektoratet for å lage nasjonale handlingsplaner for kreftbehandlingen. Da er det jo naturlig at utdanningsinstitusjonene er under en sentral, overordnet myndighet som ser helheten. Får helseforetakene ansvaret for institusjonene, kan det bli forskjeller mellom regionene, sier hun.
Må være like krav
Også i spesialitetskomiteen i barnekirurgi legger de vekt på at det må være samme krav til utdanningsinstitusjoner og spesialistgodkjenning over hele landet.
– Vi er redde for at de regionale helseforetakene kan fire på kravene hvis de selv skal godkjenne utdanningsinstitusjonene. Innholdet i utdanningen endrer seg stadig. Det må derfor være personer som jobber i faget til daglig som setter kravene, sier leder Kristin Bjørnland. Spesialitetskomiteen forstår ikke helt hva arbeidsgruppen mener med at utdanningen av spesialister vil være tjent med en såkalt målstyring og ikke en regelstyring. Komiteen mener at dagens spesialistutdanning allerede er målstyrt og resultatorientert, og at man har kontroll av denne målstyringen gjennom regelverket, med tjenestetid, kurskrav og krav til operasjonsliste.
I rapporten foreslås det også å avslutte reguleringen av legemarkedet. Det er Legeforeningen imot. Det er ikke full dekning av allmennpraktiserende leger i hele landet, og det er fortsatt mange ubesatte overlegestillinger, spesielt i utkantstrøk og ved mindre sykehus. De forskjellige kategorier legestillinger må sees i sammenheng, mener Legeforeningen. Foreningen frykter at en deregulering av overlegestillingene kan bety at visse populære områder trekker til seg legene, mens sykehusene utenfor universitetsbyene og de spesialiteter som har rekrutteringsvansker, vil få det enda vanskeligere.
