Debatten om COX-2-hemmere i Tidsskriftet har nå gått noen runder, sist i Tidsskriftet nr. 19/2005 (1, 2), men det synes ikke som om Slørdal og medarbeidere og undertegnede blir enige om hvordan vitenskapelig litteratur om COX-2-hemmere skal leses og fortolkes (1 – 3). Slørdal og medarbeidere hevder at min tro på å tillegge p-verdier større vekt enn ikke-signifikante forskjeller «savner faglig grunnlag», og at placebokontrollerte studier med økt blødning etter tradisjonelle ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAID) er «fullstendig irrelevante» når de mange placebokontrollerte studiene på COX-2-hemmere ikke har vist antydning til slike effekter (2).
Faglig uenighet er stimulerende og engasjerende i en debatt om vanskelige og viktige spørsmål, slik som COX-2-hemmeres plass i moderne medisin. Formatet for spalten Brev til redaktøren tillater ikke at man går i detalj på alle aspekter, og det må da gjøres et utvalg som kan gå på bekostning av presisjonen. Det er derfor skuffende at Slørdal og medarbeidere velger å avslutte sitt forrige tilmålte innlegg med følgende utsagn: «Det er dessverre typisk at Ræders delvis uetterrettelige kritikkløshet korrelerer med hans erklærte interessekonflikter i form av diverse entrepriser for produsenter av COX-2-hemmere. Den korrelasjonen er kanskje heller ikke statistisk signifikant, men den er i alle fall ikke uproblematisk» (2).
Dette er å gå etter spilleren når man ikke lenger rekker frem til ballen. Jeg arbeider som forsker og kliniker med daglig ansvar for å behandle pasienter i et fagfelt hvor vi de siste 20 årene har skiftet ut nesten alle våre tradisjonelle medikamenter med nye. Disse medikamentene har uten unntak kommet fra de store internasjonale legemiddelfirmaene. Man kan si mye både om markedsføring, dokumentasjon, profittmotiver og holdninger til utviklingsland hos disse firmaene, men det er en annen debatt. Av hensyn til mine pasienter må jeg holde meg løpende oppdatert på utviklingen om nye mulige fremskritt og tilhørende farer ved å lese vitenskapelig litteratur riktig og selv initiere forskning. Da kommer man ikke utenom å ha en dialog med legemiddelfirmaene, diskutere med deres forskere, delta i møter og på kongresser, være med på godkjent oppdragsforskning osv. Hvis dette er problematisk for Slørdal og medarbeidere, håper jeg de ikke er representative for norske leger. Det må ikke bli slik at det å redegjøre for kurante relasjoner til legemiddelindustrien som oppgitte interessekonflikter skal føre til generell mistenkeliggjøring og fraskriving av integritet og legitimitet. Det er like viktig å ikke falle for en politisk korrekt populisme ved å avvise alt som kommer fra legemiddelindustrien. Da ender man som stadig mer akterutseilt, om bord i et stadig høyere og finere elfenbeinstårn.
