Hver dag blir 300 000 mennesker alvorlig skadet, for det meste av vold eller trafikkulykker. Likevel finnes det lite kunnskapsbasert forskning på traumebehandling.
Til tross for at tusenvis av mennesker skades i trafikkulykker hver dag, gjøres det altfor lite forskning på traumebehandling. Foto Health and Medicine
I en lederartikkel i BMJ peker professor Ian Roberts og kolleger på det enorme behovet for forskning på området.
– For mennesker i alderen 5 – 45 år er traume den nest vanligste dødsårsaken, etter HIV og AIDS. Hver dag blir over 300 000 mennesker alvorlig skadet, og rundt 10 000 av disse dør. Til tross for gode preventive tiltak vil traumebehandling alltid være en stor utfordring for helsepersonell, skriver forfatterne.
Men sammenliknet med andre tilstander med tilsvarende sykdomsbyrde er det gjort langt færre kliniske studier rundt traumer. De få som finnes er små, og bidrar ikke til sikre konklusjoner, mener de. Traumeforskning får mindre økonomisk støtte enn forskning på nesten alle andre tilstander som forårsaker menneskelig lidelse. Studiene må dessuten ofte gjøres i nødssituasjoner, hvor pasientene ikke har mulighet til å gi informert samtykke.
I 2002 etablerte Norsk kirurgisk forening et eget traumeutvalg, som blant annet skulle opprette et nasjonalt traumeregister. Overlege Olav Røise er leder av traumeutvalget, og slutter seg til forfatternes bekymring.
– Når det gjelder for eksempel finansiering av store studier innen traumer er interessen marginal fra private investorer i og med at det er vanskelig metodisk å lage rene problemstillinger med klare svar. Man er derfor avhengig av at dette ses på som et samfunnsansvar. Dessverre er det langt igjen før man kommer dit, sier Røise til Tidsskriftet.
Han forteller at det i dag ikke foreligger kunnskap om verken antall hardt skadede som behandles ved norske sykehus eller data som sier noe om kvaliteten på behandlingen som er gitt dem.
– Brukt optimalt vil et traumeregister gjøre det mulig å måle kvalitet på den initiale behandlingen, eventuelt få mer kunnskap om betydning av volum for å oppnå kvalitet. I tillegg vil det også bli mulig å gjøre oppfølgende studier av spesifikke skader der man kan måle kvalitet med funksjonsmål på pasienter, sier Røise.
Les hele saken: www.tidsskriftet.no/9758
