Norske legers forståelse av medisinerlatin

Overgang fra latin til norsk

De medisinske begrepene som leger bruker daglig i sitt arbeid, i tidsskrifter og faglitteratur kan grovt inndeles i tre deler: rene latinske termer (eks. haemorrhagia subarachnoidalis), hybridtermer (kombinasjon av latin/gresk og norsk, eks. subaraknoidalblødning) og rene norske termer (eks. blødning i hjernens midtre hinne). I Norge og resten av Skandinavia har man de siste tiårene gått mer og mer bort fra de rene latinske begrepene til fordel for hybridtermene, men det har også vært en overgang fra hybridtermer til en økende bruk av rene nasjonale termer (3).

Det er trolig flere årsaker til denne utviklingen. Noe ligger nok i at man fra offentlig hold har ønsket økende bruk av mer «forståelig» norsk fagspråk. Men jeg tror også mye av problemet ligger i en stadig mer begrenset opplæring i den latinbaserte medisinske terminologi. Dette skyldes både likegyldighet fra fakultetsledelsene og press mot en allerede omfattende timeplan, slik tilfellet var i Oslo i 1996.

Undervisningen i medisinsk nomenklatur

Den nåværende undervisningen norske medisinstudenter får i latin og medisinsk nomenklatur varierer sterkt med fakultetene. Bergen har et 26-timers kurs i latin, mens undervisningen ved de øvrige fakultetene varierer fra to dobbelttimer i Trondheim, et utdelt kompendium i Oslo, til ingenting i Tromsø.

Jeg er selv medisinstudent, og man kan stille spørsmål ved om fakultetene forbereder oss tilstrekkelig i terminologien før vi uteksamineres. Ville det for eksempel være akseptabelt om norske piloter og flygeledere ikke fikk opplæring i luftfartens terminologi? Faktisk har fremtidige legesekretærer mer undervisning i latin og medisinsk terminologi enn flertallet av norske medisinstudenter (7).

Sykehus versus primærhelsetjenesten

På grunn av synkende forståelse benyttes de latinske termene og hybridtermene mindre og mindre. Og ord som ikke brukes, forsvinner etter hvert fra vokabularet. En journalgjennomgang viser imidlertid at flertallet av overlegene ved Nevrologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, fortsatt bruker latinske begreper hyppig. Og det virker som assistentlegene raskt plukker dette opp. Det er ikke ment å gå nærmere inn på dette i denne artikkelen, utenom å påpeke at latinen fortsatt eksisterer i dagens journaler. Selv om ikke journaler fra andre spesialiteter er gjennomgått, er det sannsynligvis ingen stor forskjell i bruken av latin i de kliniske spesialitetene. Den latinen det her dreier seg om er sykdomsnavn og anatomiske navn, samt enkle begreper som «sinister», «morbus», «vesper», «sine sequelis» etc.

Trolig representerer denne bruken av latin og hybridtermer et problem for mange yngre fastleger når de leser tilsendte polikliniske notater og epikriser. Disse legene har jo, i tillegg til sin manglende undervisning i de latinske begreper i medisinen, ikke særlig kjennskap til spesialitetens vokabular. Dette samsvarer med funnet av at overlegene muligens har større kunnskap om dette enn sine allmennpraktiserende kolleger. Det kan dermed lett oppstå kommunikasjonsproblemer. Ut fra flere kommentarer på besvarelsene av spørreskjemaene, oppfatter jeg at en del allmennleger opplever latinen og hybridtermene som uvesentlige. Slik skrev en av respondentene: «Jeg føler egentlig at latin er lite relevant. Selv bruker jeg aldri latinske begreper, og ingen av mine kolleger gjør det heller.» Det er mulig at denne respondenten forstod hybridtermer som ikke-latinske begreper, men uansett er det overraskende at flere av fastlegene mente at latin er irrelevant.

Kommunikasjonsproblemer

Men har de latinske begrepene noen klinisk betydning? Jeg har selv vært til stede på akuttmottaket ved et tilfelle da manglende kompetanse i terminologi forsinket behandlingen. Den henvisende fastlegen hadde oppgitt at en pasient hadde fått skadet ossa metacarpi, og pasienten ble straks sendt til røntgen av hånden. Etter en stund kom den tilkalte håndkirurgen og fastslo at henvisende lege hadde ment ossa metatarsi. Bruddet var altså i foten. Dette tilfellet var ikke forbundet med særlig fare, og situasjonen løste seg greit. Men det bør likevel være et varsku om at mangelfulle latinkunnskaper kan medføre forsinkelser og feilaktig behandling.

Hvorfor ikke bare bruke norsk?

Enkelte vil nok hevde at for å forebygge ovennevnte situasjon, er det best å forkaste latinen helt og utvikle et medisinsk fagspråk basert på norsk (8). Problemet med dette er at man uansett vil støte på medisinlatinen i gamle journaler, og at de latinske begrepene er mer presise; det er ofte vanskelig å finne norske ord som dekker den latinske meningen godt (9). Eksempler på dette kan hentes fra anatomien eller operasjonsbeskrivelser, men også fra det kliniske felt. Beskrivelsen av hudutslett (efflorescenser) viser nyansene i latinen. «Vesikkel», «bulba» og «pustel» angir forskjellige typer utslett som på norsk ville bli omtalt som «blemmer». De fleste termene har dessuten ofte et begrepsinnhold som går langt utover betydningen av selve termen, og bidrar derfor til både å styrke og forenkle forståelsen av den stadig økende faglige informasjonsmengden.

Å erstatte latinen med norsk vil også føre Norge vekk fra det internasjonale medisinske fagspråket. Dette vil gjøre det vanskeligere for norske leger å lese utenlandsk faglitteratur.

Hvordan snu utviklingen?

En begynnelse for å bedre mangelen på kunnskap om medisinsk terminologi, er å øke undervisningen, og dermed forståelsen av termene på medisinstudiet. Enkelte har foreslått at undervisningen bør konsentreres rundt orddanning, og ikke ordbøyning (7), og jeg tror dette er den beste veien å gå. Man skal ikke lære latin på medisinstudiet, men latin relatert til medisinsk fagområde. Det som må læres er grunnord, prefikser og suffikser, samt hvordan ord settes sammen. I tillegg bør et minimum av grammatikk inngå, nemlig forskjellen på entall, flertall, nominativ og genitiv. Latin er fortsatt en del av medisinernes fagspråk, og bør således iallfall til en viss grad beherskes.

Undervisning i medisinske termer burde ha minst like stor prioritet som undervisning i kjemi eller biokjemi. Fakultetene kunne for eksempel samarbeide om å opprette et større kurs i det medisinske fagspråk, med fokus på medisinerlatin etter modell fra Bergen. Her kunne også noen forelesninger om «medical English» innpasses.

Skal forståelsen bedres, må dessuten hybridtermene og latinen benyttes mer i det daglige. Norske leger har svært få arenaer til å vedlikeholde sine kunnskaper i latinsk terminologi. Selv Tidsskriftet oppmuntrer sine artikkelforfattere til å benytte «et norsk, medisinsk fagspråk uten overdreven bruk av latinsk og gresk terminologi». Dette er en uheldig redaksjonell holdning hva angår legers generelle forståelse av faget medisin. Spesielt med tanke på at den latinske terminologi har en helt annen rolle internasjonalt enn i Norge. Er det ikke, slik Per Holck skriver i Tidsskriftet, litt flaut at såpass mange norske leger bommer på elementær latin i internasjonal kommunikasjon (10)?