I Tidsskriftet nr. 20/2005 har Moster og medarbeidere en meget leseverdig kronikk om fødselsomsorgen (1). Sjelden ser man en så saklig balansert omtale av dette emnet. Artikkelen bærer preg av at forfatterne har lang og omfattende klinisk erfaring. Representanter for Nasjonalt råd for fødselsomsorg har tidligere kommet med en del utsagn (2) som bør kommenteres, slik Moster og medarbeidere gjør.
Udiskutabelt er fødselen en kritisk fase, selv om de fleste fødsler er ukompliserte. At fødselen bør foregå i trygge og rolige omgivelser, er det neppe uenighet om. Ett ankepunkt mot vanlige fødeavdelinger er at overvåkingen som bedrives der, fører til for mange operative intervensjoner. Vi er enige i at dette er et problem.
Likevel, som fødselshjelpere som i mange år har arbeidet ved store fødeavdelinger, har vi med undring sett på de ofte usaklige angrep som rettes mot bruk av overvåking. Vi er naturligvis klar over at det ved de fleste fødsler ikke er behov for vedvarende intensiv overvåking, og at overvåkingsfunn enkelte ganger kan være vanskelig å tolke. Etter vår oppfatning ville det være naturlig i en slik situasjon å dyktiggjøre personalet og forsøke å gjøre fødefasilitetene i sykehus mer intime og familievennlige. Medlemmer av Nasjonalt råd for fødselsomsorg synes å velge en annen vei, nemlig å unngå intensiv overvåking ved å anbefale hjemmefødsel eller fødsel i fødestue.
Det er rett som Moster og medarbeidere skriver (1), at det ikke foreligger vitenskapelig grunnlag for å hevde at sentralisering av fødslene har gitt uheldige utfall i vårt land. Mye tyder på det motsatte. Også ferske utenlandske studier indikerer at hjemmefødsler og/eller fødestuefødsler innebærer større risiko (3, 4). I Norge har vi meget gode resultater både for mor og barn hva gjelder fødsel, og bedre enn i mange land med en mindre sentraliseringsgrad. Det er derfor underlig at Nasjonalt råd for fødselsomsorg setter ressurser inn på å endre og kanskje endog svekke forutsetningene for å oppnå like gode resultater fremover (2).
