Carl Ditlef Jacobsen er på krigsstien mot Legeforeningens forskningsinstitutt. Det er litt uklart hvor han vil med sine innledende kommentarer, ikke minst hvordan han finner avklaring i at vi i økende grad vil benytte kvalitative metoder. Innlegget dreier seg imidlertid primært om en kronikk, skrevet av instituttets to seniorforskere, i Aftenposten 10.9. 2005. Kronikkens hovedpoeng er at ressursene i helsevesenet må fordeles slik at de gjør mest mulig nytte for seg. Dette reagerer Jacobsen sterkt på og sier at følgende uttalelse er «farlig»: «Dersom nytten er liten i forhold til kostnaden, bør ressursene brukes på annen måte».
Vårt poeng er at det er langt «farligere» å unnlate å sammenlikne alternative måter å bruke ressursene på. Det avgjørende prinsipp i fordelingen av ressurser bør være å rangere alternativer etter hva man får igjen for ressursbruken. Hvilke fordelingsprinsipper skulle man ellers bruke? Senere i sitt innlegg argumenterer Jacobsen mot seg selv ved å fremheve at tiltak mot tobakksbruk er svært nyttige. Vi går ut fra at han mener at tiltak mot tobakksbruk er en bedre anvendelse av ressursene enn enkelte andre tiltak.
Jacobsen stiller også fem konkrete spørsmål. Mitt svar på disse er:
Kronikken ble gjennomlest og godkjent av meg. Jeg synes den er god og poengtert. Ikke minst satte jeg pris på at den skuet utover den beskyttede norske virkeligheten.
Kronikken bygger selvsagt ikke på instituttets egna data; slike data har vi dessverre ikke. Men den er solid basert på annen forskning, ikke minst av den indiske nobelprisvinneren Amartya Sen.
Vi bør først og fremst nedprioritere de tiltakene der innsatsen er stor og nytten liten, eller der det finnes rimeligere og effektive tiltak.
Forebyggende og helsefremmende arbeid er et generelt samfunnsansvar og bør i hovedsak finansieres utenfor helsebudsjettene. Det er rom for en betydelig større innsats enn det vi ser i dag, for eksempel til opprustning av skoler, bedring av fysisk og psykososialt arbeidsmiljø, bekjempelse av fattigdom etc.
Det er en skam når grunnleggende og nødvendig omsorg blir for lavt prioritert. Alle beslutningsnivåene har et ansvar for å sikre at prioriteringene er i tråd med fordelingsmålsettingene. Også helseforetakene.
Den siterte publikasjonen fra Fries og medarbeidere (1) er for øvrig et glimrende eksempel på en visjon der ansvaret for helsefremmende og forebyggende tiltak ikke utelukkende legges på helsevesenet, men også på «business, labor, the insurance industry, government and the university». Jeg tror Jacobsen vil være enig i at dagens gunstige politiske klima rundt forebygging av tobakksskader, som for øvrig er et glimrende eksempel på en meget kostnadseffektiv innsats, er et resultat av at politiske, økonomiske og vitenskapelige krefter har trukket i samme retning.
