SINTEF-rapporten, som er en evaluering og ikke et forskningsprosjekt, konkluderer på de fleste områder med at man ikke kan konkludere sikkert. Enkelte funn benevnes som interessante og noen som at de kan gi indikasjon på en sammenheng med forsøket. Målsettingene med forsøksordningen, definert av Rikstrygdeverket innledningsvis i rapporten, er etter min vurdering i liten grad innfridd. Evalueringen er av disse grunner ikke et godt grunnlag for å iverksette en nasjonal ordning.
Det er korrekt som Lehne skriver at det var signifikant mindre vekst i det totale sykefraværet i forsøksfylkene. Men i den delen av sykefraværet som de nye sykmelderne bidrog til (muskel-og skjelettsykdommer), var det ikke signifikante forskjeller. Det kan altså ha vært helt andre faktorer som har redusert veksten i totalt sykefravær.
Lehne nevner at de nye sykmelderne oftest sykmelder for kun to uker. Det kan ha flere årsaker, men det er dokumentert at pasienter som oppsøker kiropraktor direkte, skiller seg vesentlig fra pasienter som oppsøker lege for sine rygg- og muskelsmerter. Sistnevnte gruppe er oftere preget av et mer komplisert sykdomsbilde i motsetning til kiropraktorpasienten, som har enklere rygglidelser med ofte raskere bedring.
Sykmeldingsarbeid handler om mye mer enn utfylling av sykmeldingsattest – som nå har endret navn til Medisinsk vurdering av arbeidsevne ved sykdom. Arbeidet med inkluderende arbeidsliv (IA) har vist dette tydelig ved at legemeldt sykefravær har sunket betydelig. Ved å gi nye grupper uten kunnskap om IA-ordningen rett til å sykmelde, er det grunn til å tro at sykefraværet igjen kan øke. IA-arbeid krever totalkunnskap om pasientens helse og livssituasjon, noe som grupper med spesialkompetanse innen ett fagområde ikke kan forventes å ha.
Jeg stiller meg litt uforstående til Lehnes uttalelse om avlastning for fastlegene. Legeforeningen er mer bekymret for at spredning av sykmeldingsansvaret når det har fått virke en tid, vil skape uklare ansvarsforhold og merarbeid for legene, arbeidsgiverne og trygdekontorene – alle forhold som vil være til ulempe for pasientene.
En trinnvis økning av pasientens egen innflytelse på valg av omsorgsnivå vil ha konsekvenser for ansvar, behandling og økonomi i helsetjenesten. Fastlegeordningen ble innført blant annet på bakgrunn av en slik helsepolitisk debatt og sikrer alle som ønsker det en navngitt allmennlege som har det medisinske ansvaret for den enkelte. Fastlegeordningen er en pasientrettighetsordning. Evaluering har vist at både brukerne og fastlegene er godt fornøyde med ordningen. Jeg håper vi fremover kan samarbeide bra med andre helsepersonellgrupper uten at fastlegeordningen undergraves.
