Anestesiologi

Perioperativ anestesiologi

Den perioperative anestesiologien har vært preget av tekniske nyvinninger – både anestesiologiske og kirurgiske – samt av den farmakologiske utviklingen. Mindre traumatisk kirurgi har i kombinasjon med kortvirkende, styrbare anestesiologiske medikamenter bidratt til fremvekst av dagkirurgi. Anestesiologiens bidrag i form av raskere oppvåkning etter narkose, mindre kvalmeproblematikk og forbedret smertebehandling har vært vesentlige for denne utviklingen og er også kommet inneliggende pasienter til gode. Mindre bruk av muskelrelakserende stoffer (curare) og økt bruk av larynxmaske med enklere luftveishåndtering har vært viktige faktorer. For lokal- og regionalanestesi er det i første rekke bedre teknikker og økt erkjennelse rundt fordelene ved hyppig og riktig bruk som har ført til fremskritt, mer enn nye preparater. Utviklingen har generelt ført til at eldre og sykere pasienter i større grad blir anestesert og operert med økt sikkerhet.

Intensivmedisin

De siste årene har det vært en utvikling i retning av færre, større og mer kompetente intensivenheter, som har ført til en uformalisert spesialisering av anestesiologer som er tilknyttet disse enhetene. Det er på nordisk basis blitt etablert en egen intensivmedisinsk etterutdanning av anestesiologer, og det er blitt opprettet nasjonale registre med kvalitetsdata og retningslinjer for klassifisering av intensivpasienter. Fagmessig har det vært en rivende teknologisk utvikling med bl.a. bedre respiratorer, bedre bildediagnostikk, nye dialysemetoder samt metoder for å understøtte og monitorere sirkulasjonen. Tendensen har vært en mer aggressiv holdning til å trene pasienter til å puste selv på et tidlig tidspunkt, samt mindre bruk av muskelrelakserende stoffer og unødig tung sedering. I større grad blir medikamentell og annen behandling individualisert.

Akuttmedisinen

Anestesiologen har med sine kunnskaper og ferdigheter innenfor luftveishåndtering og intravenøs behandling en sentral plass i utvikling av metoder for resuscitering og stabilisering av hardt skadede og alvorlig syke pasienter av alle kategorier. I Norge har dette ført til at man de siste 25 årene har sett en landsomfattende utbygging av luftambulansetjenesten som bringer anestesiolog ut til skadestedet for stabilisering av pasienten med påfølgende rask transport inn til spesialavdeling. I tråd med dette har anestesiologer i stor grad vært med i oppbygging og faglig drift av nødmeldetjenesten, samt transport av dårlige pasienter mellom sykehus. Faglig sett har det i første rekke vært snakk om forbedret bruk av kjente medikamenter og metoder, supplert med ny teknologi på overvåkings- og kommunikasjonssiden.

Smertemedisinen

Innenfor smertebehandling har anestesiologenes engasjement ekspandert fra postoperativ smertebehandling til pasienter med alle typer smerte: kroniske smerter og kreftbetinget smerte, herunder lindrende terminal behandling. Også her er det blitt etablert uformalisert spesialisering og nordisk etterutdanning. Anestesiologer har opprettet frittstående smerteklinikker og ved de fleste store sykehus er det egne enheter, underlagt anestesiavdelingen, som driver tverrfaglig smerteklinisk virksomhet. Det har vært en stor fremvekst av basal kunnskap om smertens fysiologi de siste årene, og enkelte nye medikamenter er blitt utviklet. Imidlertid er behandling av kroniske smerter fremdeles et meget vanskelig og sammensatt område. Organisering av kjent viten og tiltak i en multidisiplinær ramme overfor den individuelle pasient står sentralt.

Fremtidsutsiktene

Samfunnet stiller stadig økende krav til sikkerhet, kvalitet, informasjon og dokumentasjon i pasientbehandlingen. Samtidig er økningen i fagkunnskap eksponentiell. For at den enkelte yrkesutøver skal kunne tilfredsstille samfunnets forventninger, vil vi i økende grad se en subspesialisering. Likeledes vil vi trolig også se en klarere avgrensing mellom anestesiologien og andre spesialiteter, samtidig som teamarbeide rundt den enkelte pasient blir enda viktigere.

Subspesialisering og økende antall kirurger, indremedisinere og radiologer vil kunne bidra til å bremse ytterligere utvidelse av anestesiologens arbeidsoppgaver. Subspesialisering bidrar også til å sikre ordnede arbeids- og fritidsforhold. Imidlertid er det påkrevd å sikre en nødvendig bredde i anestesiologens kompetanse siden man ikke kan bygge ut et stort team av subspesialister alle steder. Dessuten er faglig bredde viktig i en rekke akuttsituasjoner. Pasienten vil være opptatt av kontinuitet og kvalitet. Også sikkerhetsmessig og økonomisk kan det være en fordel ikke å involvere flere behandlere enn nødvendig. Vi ser for oss at det også i fremtiden vil være en samlet anestesiologisk grunnutdanning innenfor alle de fire søylene. Noen anestesiologer vil fortsette sitt yrkesliv med en bred generell kompetanse, andre vil få en formalisert spisskompetanse på ett eller flere områder. Fagmessig er det potensial for ytterligere gjennombrudd teknologisk og farmakologisk særlig innenfor smertebehandling og intensivmedisin, mens det for de to andre søylene i første rekke synes å være foredling og videreutvikling av dagens metoder som gjelder.