Barnekirurgi har utviklet seg til en egen spesialitet i løpet av de siste 60 år pga. økende erkjennelse av de anatomiske, fysiologiske og emosjonelle forskjeller mellom voksne og barn, de unike kirurgiske tilstander som opptrer hos nyfødte og barn samt de sosiale og psykologiske behov hos barn og foreldre. I Norge blir de fleste alminnelige operasjoner på barn utført av generelle kirurger, mens komplekse tilstander opereres av barnekirurger. Spesialisert barnekirurgi inkluderer:
neonatal kirurgi (kirurgi t.o.m. 44 gestasjonsuke) i organsystemer utenom hjerte, skjelett og sentralnervesystemet
medfødte misdannelser som krever spesiell ekspertise (eks. anorektale misdannelser, urogenitale misdannelser, galleveismisdannelser, oesophagusatresi)
pediatrisk urologi
onkologisk kirurgi
En fellesnevner for spesialisert barnekirurgi er det store antallet forskjellige misdannelser og at det er svært få tilfeller av den enkelte misdannelse (1 – 10/år i Norge). Dette setter krav til organisering for å oppnå tilstrekkelig kompetanse. Mange av misdannelsene involverer flere organsystemer (f.eks. både tarm og urinveier). Majoriteten av misdannelsene som barnekirurger opererer, er livsløpstilstander (for eksempel anorektale misdannelser, blæreekstrofi). Pasientene krever langvarig oppfølging og behandling, oftest av et tverrfaglig team av pediater, psykolog, ernæringsfysiolog, kirurg og andre. Karakteristisk for flere av de tilstander barnekirurger behandler, er at biologi og utvikling er annerledes enn hos voksne. Dette gjelder f.eks. solide svulster.
Etter hvert oppdages stadig flere medfødte misdannelser prenatalt. Barnekirurger er derfor i økende grad involvert i prenatal informasjon til vordende foreldre og andre helsearbeidere og gir råd om eventuell antenatal terapeutisk intervensjon.
Utfordringen fremover blir i forhold til utdanning å forene de kryssende hensyn mellom spesialisering i teknologi (subspesialisering med ulike teknologiske tilnærminger innen gastroenterologi/gastroenterologisk kirurgi /urologi/onkologi/gynekologi/thoraxkirurgi, bildefremstilling osv.) og tilsvarende fagutvikling innen ulike grener av pediatri, barnepsykiatri, barneintensivmedisin/anestesi osv. De som skal ta hånd om nyfødte og barn med misdannelser som omfatter flere organsystemer, må beherske akkurat de teknikkene som er anvendbare for den aktuelle misdannelse. Dette er en spesiell utfordring. Det dreier seg om øyeblikkelig hjelp-kirurgi på nyfødte og det dreier seg om svært bred kompetanse for å gjøre de inngrep som blir avgjørende for bevaring av alle organsystemer. Disse problemstillingene strekker seg også over i neste utfordring: Forhold omkring prenatal diagnose/behandling. Her forventes også stor utvikling som omfatter alt fra teknologi omkring prenatal behandling, forskning og forskningsetikk omkring denne behandling og oppfølging av konsekvenser for livsløp.
Innen alle fag som har med foster/barn/foreldre å gjøre, ligger det økende grad av utfordringer i tverrfaglige samhandlingsmodeller.
