To år før Tidsskriftet feiret sitt 100-årsjubileum skrev vi 1979. Dette var et viktig år for norsk pediatri. FN hadde erklært 1979 som det internasjonale barneåret. Norsk Pediatrisk Selskap (som i 1982 skiftet navn til Norsk Barnelegeforening) feiret 60-årsjubileum. Det var i den anledning et helt spesielt program på vårmøtet i Tønsberg, hvorfra sju av hovedinnleggene ble samlet i Tidsskriftet 10.12. 1979. Første artikkel hadde tittelen Barnet og samfunnsutviklingen. Det var første gang Einar Gerhardsen holdt dette foredraget, som han senere turnerte land og strand rundt med.
Viktigst i 1979 var imidlertid at en generalplan for pediatri så dagens lys. Etter 1950 hadde faget ekspandert sterkt, med barneavdelinger i mange fylker. Generalplanen fra 1979 gav en oversikt over barns somatiske helseproblemer ut fra tilgjengelige epidemiologiske data. Den beskrev status presens når det gjaldt barnelegenes arbeidsområder, antall, men også veien videre. Den skisserte nye satsingsområder og diskuterte grensesnittet mot primærhelsetjenesten. Generalplanen fra 1979 fikk stor betydning for fagets utvikling. Et viktig eksempel er omsorgen for kronisk syke og funksjonshemmede barn. Helene Pande ledet et utvalg som så nærmere på dette (1981). I dag er det gode habiliteringsavdelinger i alle fylker, om enn med ulik organisasjon. «Områdepediatri» var også et begrep som ble lansert i generalplanen. Man tenkte seg en spesialist med ansvar for en populasjon på ca. 10 000 barn. Denne skulle være i annen linje bak generalisten. Områdepediateren skulle i tillegg ha et spesielt ansvar for barn med kroniske sykdommer og funksjonshemninger og for det forebyggende helsearbeid blant barn. Denne arbeidsdelingen har fått mye støtte i offentlige utredninger, men mange steder har den vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis. Fortsatt finnes det imidlertid gode eksempler på dette, og forfatteren er overbevist om at det er en god arbeidsdeling mellom spesialisten og allmennpraktikeren.
Faget har ekspandert, og det er nå veldrevne barneavdelinger i alle landets fylker. I 1982 var det 247 godkjente spesialister, i 2005 er det 479 yrkesaktive barneleger under 70 år. Fremskrittene de siste 25 år har vært betydelige. Utviklingen i nyfødtmedisinen er et godt eksempel – stadig bedre og mer teknisk avansert behandling har gjort at stadig flere overlever. I 1980 var spedbarnsdødeligheten 9 , mens den de siste fem år har ligget på under 4 (2003). Dette er helt i verdenstoppen og det betyr at årlig overlever ~ 300 nyfødte som ville dødd for 25 år siden. Tilsvarende gledelige tall ser vi også etter første leveår. Figur 1 viser antall barn som dør av sykdom per 100 000 barn i alderen 1 – 14 år i 1970 og 2001. Antall barn som årlig dør av sykdom er redusert fra 300 til litt under 100 i denne perioden.
a) Dødsfall blant barn 1 – 14 år i Norge (alle sykdommer). b) Dødsårsaker hos barn 1 – 14 år i Norge (per 100 000)
Dødsårsaker gir oss viktig innsikt, men sier ikke så mye om sykelighet. Vi vet at norske barn er storforbrukere av helsetjenester både i og utenfor sykehus. Ser på vi på innleggelser av barn i 1990 sammenliknet med 2003 er tallene praktisk talt identiske. Årlig opplever 10 – 12 % av barna å komme på sykehus (70 000 – 80 000/år). Årsaken til innleggelsene er i synkende rekkefølge øre-nese-hals-sykdommer, sykdommer i åndedrett, nervesystem, sykdommer hos nyfødte, fordøyelsessykdommer, habilitering og kreftsykdommer. Kanskje er en av de største endringene de siste 25 år å finne i våre holdninger til syke barn. For 40 år siden var det en regel at foreldre ikke fikk følge med barnet sitt inn på sykehuset. De avleverte ved døren og ble ringt opp når de kunne hente. Forandringene kom i 1960- og 70-årene. Lovverket kom etter i 1988. Med hjemmel i sykehusloven § 3 fastsatte Sosialdepartementet en forskrift om barn i sykehus som tok sikte på regulere og styrke barns rettigheter ved innleggelse i somatiske sykehus. I lov om spesialisthelsetjeneste, § 3.6, og lov om pasientrettigheter, § 6.2 – 6.4, er dette videreført og utvidet til å gjelde barn opp til 18 år. Vi snakker her om rettigheter! Barnet har rett til et barnevennlig miljø med et personale som har valgt å arbeide med barn. Barnet har rett til å ha foreldrene hos seg, så mye foreldrene og barnet måtte ønske. Foreldre har krav på hjelp til overnatting og mat. Også ytelsene fra folketrygden har endret seg dramatisk. Det er nå langt lettere å få hjelp ved alvorlig sykdom hos barnet enn det var tidligere.
Hva venter oss så der fremme?
Norsk Barnelegeforening har spilt en sentral rolle i norsk pediatri og vil fortsette med det. Foreningen har vært en spydspiss i det forebyggende helsearbeid blant barn og har vært aktivt med i etableringen av barneavdelinger i alle fylker. Det har ikke vært flertall for grenspesialisering. Vi fikk en ny generalplan i 1997. Vi vil igjen videreutvikle områdepediatri som arbeidsform i hele landet, innføre ungdomsmedisin og øke aldersgrensene til 18 år (allerede en realitet enkelte steder i Norge). Arbeidet med revisjon av spesialistutdanningen vil fortsette, spesielt i forhold til EUs retningslinjer. Det forebyggende helsearbeidet blant barn må styrkes, og vi vil arbeide for et formelt overlegeansvar for forebyggende helsearbeid for barn ved alle barneavdelinger. Sist, men ikke minst, vil vi styrke forskning og kvalitetssikring.
Vi vil få en stadig dypere innsikt i årsaken til og behandlingen av kroniske sykdommer og handikap. Men vi vil måtte kjempe for å beholde og videreutvikle den kvalitet vi i dag har. Det «hele» barn må alltid forbli i sentrum.
Pediatri er et aktivt fag med svært god rekruttering. Svært få land har lavere barnedødelighet enn Norge. Jeg føler meg helt overbevist om at den kunnskapseksplosjon vi ser på områder som molekylærgenetikk, det humane genom, stamceller, tekniske nyvinninger og andre relevante medisinske fremskritt raskt vil inkorporeres i våre rutiner. For å sikre dette må vi hele tiden ha forskning og utvikling som høyt prioriterte områder.
