Nyere forskning viser at den tradisjonelle oppfatningen av vitenskapelig prosa og skrivetradisjon som nøytral, objektiv og berøvet for personlige innslag må revideres (1 – 6). Imidlertid varierer de personlige innslagene (for eksempel av typen vi hevder) alt etter innenfor hvilken disiplin og på hvilket språk det skrives.
Slike observasjoner dannet utgangspunktet for KIAP-prosjektet, som skal presenteres her. KIAP er en forkortelse for «Kulturell Identitet i Akademisk Prosa: nasjonal versus disiplinavhengig», som var et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd 2002 – 2005, med adresse Romansk institutt, Universitetet i Bergen (7).
Den overordnede problemstilling i prosjektet var om det finnes noe man kan kalle kulturelle identiteter i vitenskapelig prosa, og i hvilken grad disse eventuelt er knyttet til disiplin eller nasjonalspråk. Målet var å beskrive sjangeren vitenskapelig artikkel ut fra bestemte språklige virkemidler som kan peke på likheter og forskjeller mellom artikler skrevet på ulike språk og innenfor ulike disipliner. I dette komparative prosjektet har vi studert artikler hentet fra tre språk (engelsk, fransk og norsk) og fra tre disipliner (lingvistikk, medisin og samfunnsøkonomi). Vi har valgt å konsentrere undersøkelsen rundt tre forskningsspørsmål knyttet til personmanifestasjon: Hvordan manifesterer forfatterne seg i teksten? Hvordan kommer andres stemmer til uttrykk? Hvordan uttrykkes forfatternes holdninger gjennom presentasjon av egen forskning? Hovedhypotesen har vært at disiplin spiller en viktigere rolle enn språk når det gjelder kulturelle identiteter.
I denne artikkelen vil jeg gjengi noen av hovedresultatene som peker på karakteristikker ved norske medisinske artikler sammenliknet med norske artikler innenfor lingvistikk og samfunnsøkonomi på den ene side og med medisinske artikler skrevet på engelsk og fransk på den annen.
Materiale og metode
Materialet består av en elektronisk tekstsamling som inneholder 450 fagfellevurderte vitenskapelige artikler, publisert i årene 1992 – 2003, hentet fra anerkjente tidsskrifter. Det totale antall ord er 3 152 022. Artiklene er fordelt på 50 i hver av de ni deltekstsamlingene. Disse betegnes med en kombinasjon av følgende forkortelser: eng for engelsk, fr for fransk, no for norsk, econ for økonomi, ling for lingvistikk og med for medisin. Forkortelsen for den norske medisinske deltekstsamlingen blir altså nomed. Nomed består av 50 artikler hentet fra Tidsskrift for Den norske lægeforening i årene 2000 – 03.
Selv om det kan være vanskelig å plassere artiklene i entydige båser, har vi forsøkt å velge ut etter kriterier som har gitt oss «forskningsartikler», med så vel teoretiske som empiriske tyngdepunkter. Vi har unngått oversiktsartikler.
For å besvare de tre forskningsspørsmålene har vi studert frekvens og bruk av seks utvalgte språklige fenomener: førstepersonspronomen (jeg/eg, vi/me), ubestemt pronomen (man, en/ein), metatekstuelle uttrykk (som refererer til (deler av) selve teksten, som i denne artikkelen), nektingskonstruksjoner (ikke/ikkje), innrømmende konstruksjoner (med bindeord som men) og bibliografiske referanser.
For å få et bilde av språkbruken i forhold til de to variablene disiplin og språk har vi brukt både kvantitative og kvalitative analyser. Når vi finner ut hvor ofte det personlige pronomenet vi brukes, vet vi noe om forfattermanifestasjon, men ikke noe om hvilken kontekst denne manifestasjonen brukes i eller hvilken funksjon den har. Ved å studere hvilke verb pronomenet kobles til, og hvor i artikkelen det forekommer, får vi et godt bilde av hvilken type forfattermanifestasjon det dreier seg om. Det er stor forskjell på for eksempel vi observerer og vi hevder. For å fange opp individuelle forskjeller mellom enkeltartikler har vi gjennomført flere kasusstudier, for eksempel Fløttum (8).
Resultater
Resultatene viser at for kulturell identitet har disiplin større innflytelse enn språk. Det er større formlikhet mellom en norsk medisinsk og en fransk medisinsk artikkel enn mellom en norsk medisinsk og en norsk lingvistisk artikkel. Både disiplin og språk har en effekt på frekvensen av alle de seks språkfenomenene, men for de fleste er disiplin viktigere enn språk. Vi har også funnet store individuelle forskjeller mellom de enkelte artiklene, selv innenfor én disiplin og ett språk. Når det gjelder kjønn, har vi undersøkt om dette kan være en relevant variabel for å forklare forskjeller mellom enforfatterartikler. Vi har ikke funnet systematiske sammenhenger knyttet til forfatterens kjønn.
Med et særlig fokus på norsk medisin i sammenlikning med de andre deltekstsamlingene vil jeg nå presentere resultatene av analysen av de seks hovedfenomenene. På grunn av begrenset plass blir det ikke anledning til å se på de individuelle forskjellene som gjemmer seg bak de generelle tallene.
Førstepersonspronomen – entall og flertall
Førstepersonspronomen kan betraktes som den mest direkte form for forfattermanifestasjon og er derfor et viktig trekk i denne sammenheng (8 – 10). Ettersom medisinske artikler vanligvis har flerforfatterskap, blir førstepersonspronomen i entall, jeg/eg, lite relevant. Vårt materiale inneholder likevel ti enforfatterartikler, men bare to av disse bruker jeg. Derimot er pronomenet vi (og tilsvarende former i engelsk og fransk) et viktig spor etter forfatterstemmene. Her er et eksempel:
Vi finner relativt flere menn enn kvinner med somatisk sykdomsbelastning. (nomed48)
Tabell 1 viser at medisinerforfattere generelt bruker relativt færre slike pronomener enn både økonomer og lingvister, men norske forfattere bruker relativt flere enn franske og engelske (tab 1). Hvis vi ser på flerforfatterartikler i norsk medisin spesielt, plasserer denne deltekstsamlingen seg på en sjetteplass blant de ni.
|
Tabell 1 Frekvens av personlig pronomen i første person flertall i flerforfatterartikler (we, nous, vi/me)
|
|
Deltekstsamling
|
Antall forekomster
|
Relativ frekvens (%)
|
|
Noecon
|
1 230
|
1,110
|
|
Engecon
|
1 491
|
0,879
|
|
Engling
|
1 093
|
0,728
|
|
Noling
|
40
|
0,512
|
|
Frecon
|
441
|
0,392
|
|
Nomed
|
272
|
0,344
|
|
Engmed
|
470
|
0,303
|
|
Frling
|
21
|
0,273
|
|
Frmed
|
230
|
0,203
|
|
Totalt
|
5 288
|
0,463
|
Ubestemt pronomen
Ubestemt pronomen man, en/ein er på grunn av en vagere referanse en mindre direkte form for forfattermanifestasjon. Pronomenet utgjør likevel et relevant trekk ettersom det alltid dreier seg om referanse til en mer eller mindre ubestemt gruppe av personer (9), som i dette eksemplet:
Ut ifra kliniske funn stilte man diagnosen doparesponsiv dystoni […]. (nomed37)
Her utmerker fransk og norsk seg med relativt mye høyere frekvens enn engelsk. Dette forklares i stor grad ved at bruken av engelsk one er svært forskjellig fra bruken av fransk on og norsk man, en/ein. Vi ser av tabell 2 at norsk medisin plasserer seg på en fjerdeplass, foran så vel norsk økonomi som fransk medisin (tab 2).
|
Tabell 2 Frekvens av ubestemt pronomen (one, on, man, en/ein)
|
|
Deltekstsamling
|
Antall forekomster
|
Relativ frekvens (%)
|
|
Frling
|
1 564
|
0,680
|
|
Frecon
|
1 213
|
0,431
|
|
Noling
|
1 019
|
0,366
|
|
Nomed
|
296
|
0,277
|
|
Noecon
|
834
|
0,262
|
|
Frmed
|
238
|
0,169
|
|
Engling
|
210
|
0,049
|
|
Engecon
|
108
|
0,036
|
|
Engmed
|
4
|
0,001
|
|
Totalt
|
5 486
|
0,252
|
Metatekstuelle uttrykk
Metatekstuelle uttrykk er uttrykk som viser til (deler av) selve artikkelteksten. De er relevante kriterier for forfattermanifestasjon i den forstand at forfatterne gjennom slike trer inn i teksten for å veilede leseren på én eller annen måte (11). Det dreier seg ofte om å si hva som skal gjøres hvor (for eksempel I avsnitt 2 blir det gjort rede for … ). For norsk undersøkte vi forekomsten av uttrykkene artikkel, avsnitt, ovenfor/ova(n)for, over, nå/no, nedenfor/neda(n)for. Dette fenomenet utmerker seg ved å være mer eller mindre fraværende i medisinske artikler i alle de tre undersøkte språkene. Engelskspråklige inneholder imidlertid flere enn norske og franske. Av de undersøkte uttrykkene fant vi 47 forekomster i engelsk medisin, men kun åtte og ni i henholdsvis fransk og norsk. Her er ett av de ni eksemplene fra nomed:
Vi presenterer i denne artikkelen våre resultater ved behandling av […]. (nomed43)
Til sammenlikning inneholder norske økonomiske artikler hele 697 forekomster (en relativ frekvens på 0,22 %) og norske lingvistiske artikler 432 (0,16 %).
Nektingskonstruksjoner
I den grad de brukes polemisk til å avvise underliggende synspunkter, kan nektingskonstruksjoner si noe om så vel forfattermanifestasjon som implisitt tilstedeværelse av andre «stemmer», såkalt polyfoni eller flerstemmighet (12 – 14). I følgende eksempel avviser forfatteren et synspunkt som angår en forklaring av påvist økning av et bestemt fenomen:
[…], talar alle desse tre forholda for at den observerte auken ikkje kan tilskrivast mediaoppstyret og påfølgjande seponering av pillen Marvelon. (nomed10)
Resultatene viser generelt at lingvistene bruker mye mer nekting enn økonomene og medisinerne, og spesielt at norske forskere bruker nekting oftere enn sine engelske og franske kolleger. I tabell 3 kommer nomed på en femteplass i rangeringen (tab 3).
|
Tabell 3 Frekvens av nektingskonstruksjoner (not, ne pas, ikke/ikkje)
|
|
Deltekstsamling
|
Antall forekomster
|
Relativ frekvens (%)
|
|
Noling
|
2 604
|
0,967
|
|
Frling
|
1 541
|
0,654
|
|
Noecon
|
2 059
|
0,646
|
|
Engling
|
2 822
|
0,623
|
|
Nomed
|
628
|
0,583
|
|
Engmed
|
717
|
0,442
|
|
Engecon
|
1 194
|
0,388
|
|
Frecon
|
1 084
|
0,371
|
|
Frmed
|
511
|
0,354
|
|
Totalt
|
13 160
|
0,559
|
Innrømmende konstruksjoner
Konjunksjonen men (og tilsvarende uttrykk i engelsk (but) og fransk (mais)) kan brukes på mange ulike måter. Den er kontrastiv, men kan også ha en innrømmende verdi. I sistnevnte tilfelle gjør forfatterne først en innrømmelse overfor et forhold som er uttrykt i sekvensen som kommer foran men (og dette forholdet kan stamme fra en annen stemme slik at vi får en slags polyfoni (15)). Deretter kontrasteres dette med en etterfølgende sekvens som presenteres som den viktigste (forfatterens synspunkt her og nå). Slik bidrar en innrømmelseskonstruksjon til posisjonering av forfatterne. Her er et eksempel:
Flere arbeider har vist at dette gir bedret prognose, men medikamentet er kostbart og gir økte blødningskomplikasjoner. (nomed01)
Lingvistikk er den disiplinen som har høyest frekvens også av innrømmelseskonstruksjoner. Av språkene er det norsk som bruker flest (tab 4). Her utmerker nomed seg med særlig høy frekvens i forhold til engmed og frmed.
|
Tabell 4 Frekvens av innrømmelseskonstruksjoner (but, mais, men)
|
|
Deltekstsamling
|
Antall forekomster
|
Relativ frekvens (%)
|
|
Noling
|
1 293
|
0,463
|
|
Frling
|
870
|
0,382
|
|
Nomed
|
337
|
0,325
|
|
Engling
|
1 428
|
0,319
|
|
Noecon
|
815
|
0,254
|
|
Engecon
|
592
|
0,197
|
|
Frmed
|
249
|
0,181
|
|
Engmed
|
276
|
0,171
|
|
Frecon
|
513
|
0,163
|
|
Totalt
|
6 373
|
0,273
|
Bibliografiske referanser
Bibliografiske referanser er en viktig komponent i all vitenskapelig publisering. Generelt brukes de for å dokumentere påstander og for å henvise leserne til kilder for videre studier (16, 17). Gjennom et omfattende standardiseringsarbeid utmerker medisin seg med en relativt enhetlig konvensjon. Referanser i medisinske artikler opptrer i en liste bak som det refereres til ved et tall i selve teksten. Referanser i økonomi og i lingvistikk, derimot, innføres gjerne med navn, årstall og eventuell sidehenvisning i selve teksten. Disse kan også inneholde sitater; slik kommer andre forskeres stemmer direkte til uttrykk. Når vi tar hensyn til slike disiplinforskjeller, finner vi generelt at medisinerne, uansett språk, er de som bruker flest bibliografiske referanser (tab 5). Av medisinerne er det de norske som refererer klart mest.
|
Tabell 5 Frekvens av bibliografiske referanser
|
|
Deltekstsamling
|
Antall forekomster
|
Relativ frekvens (%)
|
|
Nomed
|
1 819
|
1,837
|
|
Engmed
|
2 663
|
1,630
|
|
Frmed
|
2 019
|
1,411
|
|
Engling
|
4 184
|
0,930
|
|
Noling
|
2 088
|
0,868
|
|
Noecon
|
1 583
|
0,493
|
|
Frling
|
1 040
|
0,485
|
|
Frecon
|
1 366
|
0,445
|
|
Engecon
|
1 279
|
0,437
|
|
Totalt
|
18 041
|
0,948
|
Presentasjon av resultater
De kvantitative hovedresultatene kan suppleres med analyser av bruken av ord som resultat/resultere og konklusjon/konkludere (og tilsvarende uttrykk i de to andre språkene). Hensikten var å studere hvordan egne forskningsresultater kan bli presentert, mer spesielt hvor eksplisitt sluttresultater presenteres. Våre observasjoner viser at konklusjon/konkludere er lite brukt, mens resultere og særlig resultat er relativt hyppig. Når det gjelder disiplinforskjeller, er resultat i betydningen «sluttresultat» mer eller mindre fraværende i lingvistikk, men relativt hyppig i medisin og enda hyppigere i økonomi. Av språkene er det engelsk som bruker dette substantivet mest på denne måten. Når resultat brukes for å referere til sluttresultater, er det først og fremst i en nøytral «gjøre rede for»-kontekst:
Resultatene viser at det ble gjort utredning og påvist neonatal alloimmun trombocytopeni hos flere […]. (nomed24)
Men vi finner også eksempler hvor eksplisitt verdiladede uttrykk følger med og bidrar til «salgsfremming» av innholdet:
Når det er sagt, er resultatene likevel svært oppmuntrende, på bakgrunn av at […]. (nomed21)
Språklige usikkerhetsmarkører
Endelig kan nevnes en delstudie i KIAP-prosjektet om språklige usikkerhetsmarkører (i lingvistisk fagspråk gjerne kalt «epistemiske modalitetsmarkører» (18)). Et enkelt eksempel kan være modifisering av sannhetsverdien ved det modale hjelpeverbet kunne som i Dette kan være årsaken til … istedenfor Dette er årsaken til … Resultatene viser at det er store forskjeller mellom språkene: Slike usikkerhetsmarkører brukes mye mer i engelsk og norsk enn i fransk. Derimot er det på dette området ingen store forskjeller mellom disiplinene.
Oppsummering
Som en generell og grovmasket oppsummering kan vi si at i forhold til lingvistikk og samfunnsøkonomi er medisinerforfatterne lite synlige i den vitenskapelige teksten. De «skjuler seg» bak passivkonstruksjoner og upersonlige formuleringer av ulikt slag. Observasjonene «forteller seg selv» i mye større grad enn i de lingvistiske og økonomiske artiklene.
Norske medisinske artikler oppviser stor likhet med engelske og franske medisinske artikler. Likevel er det slik at norske medisinerforfattere er tydeligere til stede enn sine engelske og særlig sine franske kolleger på en rekke områder: bruk av personlig pronomen i første person flertall, ubestemt pronomen, nekting og innrømmende konstruksjoner. I tillegg er det den norske medisinske deltekstsamlingen som har høyest relativ frekvens av bibliografiske referanser, og som dermed oftest slipper til andre forskeres «stemmer».
Diskusjon
For en generell sammenlikning av medisinske vitenskapelige artikler innen engelsk, fransk og norsk, er vårt materiale for begrenset. Vi mener likevel at resultatene peker på viktige tendenser. Vårt utvalg av analyserte språklige fenomener er også begrenset. Vi har ikke gjennomført en uttømmende analyse av relevante språklige trekk for en beskrivelse av norsk medisinsk prosa, men mener at for vårt fokus, nemlig personmanifestasjon, er utvalget av språklige trekk relevant. Resultatene bekrefter vår hovedhypotese: I den grad det er mulig å snakke om kulturelle identiteter i vitenskapelig prosa, i forhold til de utvalgte fenomenene vi har studert, spiller disiplin en viktigere rolle enn språk. Men en del av de observerte forskjellene kan ikke forklares ut fra språk eller disiplin. Variabler som alder, stilling, underdisipliner, emne og tidsskriftpraksiser kan være andre mulige medvirkende faktorer.
Vitenskapelig prosa er argumentativ og retorisk, i den forstand at forfatterne søker å overbevise og oppnå aksept samtidig med at de søker å posisjonere seg strategisk i forhold til bestemte mottakergrupper (19). Det er rimelig å forvente slik posisjonering gjennom eksplisitt argumentasjon i den konkurransen som preger dagens vitenskapelige publisering. Men det er viktig å påpeke at argumentasjon og retorikk ikke bare finnes i personlige utsagn innledet av et personlig pronomen eller i utsagn med polemisk nekting. Overbevisningsstrategier kan selvfølgelig også bestå i å presentere fakta eller observasjoner i «nøytrale» utsagn som umiddelbart virker både objektive og blottet for personlige spor, av typen Vannet i Blåsjø er forurenset.
Medisinsk prosa i alle de tre undersøkte språkene er mindre eksplisitt retorisk enn samfunnsøkonomisk og særlig lingvistisk prosa i de samme språkene. Denne påstanden underbygges ikke bare av kvantitative resultater. Våre kvalitative undersøkelser peker i samme retning. Bruken av førstepersonspronomen viser at forfatterne ikler seg ulike roller. Lingvistene manifesterer seg innenfor et register med minst tre roller, som argumenterende (vi hevder), som leserguider (vi skal i avsnitt 3 presentere) og som forskere (vi undersøker, vi finner). Økonomene nøyer seg stort sett med forsker- og leserguiderollen, mens medisinerne opptrer sjelden i andre roller enn forskerrollen. På grunn av den strenge artikkelstrukturen (etter IMRAD-skjemaet: Introduction, Material/Method, Results And Discussion (5)), har sannsynligvis medisinerne ikke samme behov for å veilede leseren som lingvister og økonomer har i sine ofte langt mer heterogent strukturerte artikler. En årsak til at medisinerne argumenterer mindre eksplisitt enn for eksempel lingvistene, kan være at medisinsk forskning baserer seg på alminnelig vedtatte metoder og en stor felles kunnskapsbase. For lingvistenes del kan en mindre felles kunnskapsbase forklare at de oftere må diskutere og argumentere for forståelsen av begreper og avgrensning av forskningsfelter. I tillegg kommer at i lingvistisk forskning blir ofte argumentasjonen til underveis, som en del av selve skriveprosessen.
Når vi ser på hvordan andre artikkelforfattere, som det refereres til ved bibliografiske referanser, «kommer til orde», tegner et liknende bilde seg. De refererte lingvistene får anledning til både å argumentere og å mene, mens refererte økonomer og medisinere stort sett får tillagt seg forskerrollen ved at de finner eller viser resultater og observasjoner.
Det ovenstående antyder forklaringsmåter som jeg ikke kan gå dypere inn i her, men som har å gjøre med ulike vitenskapelige tradisjoner, ulike studieobjekter, ulike metoder og ulike retningslinjer i tidsskrifter.
For å konkludere kan vi si at norske medisinerforfattere som skriver på norsk synes å være tro mot en internasjonal og engelskspråklig naturvitenskapelig preget og relativt personfraværende skrivetradisjon (20). Men de utmerker seg også ved å være mer eksplisitt til stede i tekstene enn deres engelske og særlig franske kolleger er. Endelig viser de at det er rom for individuell variasjon innenfor en sterk tradisjon, den medisinvitenskapelige, som er overraskende homogen til tross for det spekteret av ulike underdisipliner som den dekker.
