Carl Nesjar: Mosaikk. Ullevål universitetssykehus © Carl Nesjar/BONO 2005. Foto Ole K. Nordby
Er du halt, kan du ride,
Handlaus gjæte,
Er du dauv, kan du duga i strid.
Blind er betre
Enn brend å vera
Daud mun ein lita duga
Utdraget er fra Håvamål og står som et mantra for Ullevåls avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, materialisert i en mosaikk laget av Carl Nesjar og gitt av skipsreder Klaveness. Verset er et presist uttrykk for rehabiliteringens idé: mestring fremfor dysfunksjon og tap.
Frem mot 1980 hadde to medisinske spesialiteter gjort krav på den samme ideen, men etter hvert forstått at de var best tjent med å slå sine pjalter sammen. Attføringsmedisin, eller klinisk sosialmedisin som den var omdøpt til på dette tidspunktet, hadde sitt utspring i Statens attføringsinstitutt i Oslo. Det ble fra statlig side lagt planer for opprettelse av sosialmedisinske avdelinger i alle fylker etter den angloamerikanske modellen for «medical rehabilitation», men med en mer sosialmedisinsk profil etter påtrykk fra helsedirektør Karl Evang.
Fysikalsk-medisinske avdelinger oppstod på sykehuseiernes initiativ etter press fra særlig interesserte leger. Disse hadde noen fellestrekk med de sosialmedisinske avdelingene når det gjaldt målsetting og innhold, men hovedvekten ble lagt på somatisk rehabilitering, funksjonstrening og klinisk fysikalsk-medisinsk diagnostikk og behandling med utgangspunkt i sykdommer og skader i bevegelsesapparatet.
Legeforeningen initierte fusjonsforhandlinger mellom de to spesialitetene som ble fullført og vedtatt av landsmøtet i 1986 under navnet Fysikalsk medisin og rehabilitering. Forholdene var lagt til rette for den videre utvikling av spesialiteten. En felles spesialforening ble etablert, det ble utnevnt en ny spesialitetskomité med ansvar for utdanningskravene. Foreningen initierte utarbeiding av generalplan, undervisning av medisinstudenter og forskningsaktivitet. Fusjonen medførte liten motstand, og spesialiteten kom seg på beina i løpet av sine barneår frem mot midten av 1990-årene, hvor mange av de nevnte funksjonene var etablert. Avdelinger ble opprettet ved de fleste regionsykehusene og i mange fylker. Undervisning av medisinstudenter ble satt i system, og akademiske stillinger begynte å komme på plass. Forskningsaktiviteten akselererte og har i løpet av de siste ti årene ført til en lang rekke doktorgradsarbeider.
Situasjonen i dag er preget av at den institusjonelle organiseringen utvikler seg i to ulike retninger: avdelinger integrert i sykehus i fellesskap med de andre kliniske fagene (som i Bergen, Oslo, Trondheim, Tromsø) eller i institusjoner som geografisk er plassert for seg selv (som Sunnaas sykehus, Spesialsykehuset for rehabilitering i Stavern og Kristiansand). Helseinstitusjoner som Beitostølen og Valnesfjord helsesportssentre, Attføringsinstituttet i Rauland, Hernes Institutt og Haugland rehabiliteringssenter i Flekke er spesialinstitusjoner innen faget som gir tilbud til spesielle pasientgrupper. Man arbeider for at også disse skal innpasses i det totale rehabiliteringstilbudet til den enkelte bruker. I tillegg kommer utfordringen med integreringen av de ulike opptreningsinstitusjonene innen de regionale helseforetakene og den medisinske ledelsen av disse.
Foreløpig er det bare et mindre antall personer som arbeider som frittstående spesialister i tverrfaglig bemannet spesialistpraksis eller innen trygdeverket og forsikringsbransjen.
Morgendagens utfordringer ligger på den ene side i utviklingen av avanserte rehabiliteringstiltak som den teknologiske utvikling gir mulighet for. Omgivelseskontroll er et stikkord i denne sammenheng. På den annen side er oppgaven å bidra til en avklaring av årsaken til og behandlingen av den raskt økende sykelighet og uføreutvikling som følge av muskel- og skjelettlidelser. Implementering av kognitive og atferdsrettede behandlingsstrategier forventes i stigende grad å tas i bruk i stedet for en symptomorientert tilnærming. Parallelt med dette ser man også for seg at spesialiteten vil komme mer og mer i ulike kompetansesentre for pasienter som krever høyt spesialisert medisinsk virksomhet. Men den vil også være en viktig medspiller i utviklingen av alternativ organisering av spesialisthelsetjenesten i sykehus i form av definerte sentre for muskel- og skjelettsykdommer eller nevrosentre.
Spesialitetens fremste fortrinn er den tverrfaglige arbeidsmåten. Spesialiteten har fagfolk som er vant til å samarbeide, noe som gjør den særlig tilpasningsdyktig. Den anses nå å ha fullført sin barne- og ungdomstid og er klar for et ansvarlig og kreativt voksenliv i norsk medisin.
