Norsk kirurgisk forening representerer generell kirurgi i Norge. Foreningen har de siste 25 årene utgitt Vitenskapelige forhandlinger, som er en samling av abstrakter fra alle foredragene som holdes på foreningens årlige høstmøte. Denne gir en god dokumentasjon på utviklingen innen det kirurgiske faget og viser at utviklingen innen kirurgien har vært enorm de siste 25 årene. Den generelle kirurgen har mer eller mindre forsvunnet og er erstattet av subspesialister, med en generell kirurgisk grunnutdanning. Mamma- og endokrinkirurgien er det siste området som nå blir en egen subspesialitet, og da står man igjen med traumatologien som den generelle kirurgien skal ta ansvaret for.
For 25 år siden var det fortsatt hovedsakelig de tradisjonelle kirurgiske instrumentene som ble brukt, men siden 1981 ser vi en fantastisk utvikling innen bildeformidlingen. Bildeformidling har dannet grunnlag for utviklingen av nye instrumenter og behandlingsmetoder. Fra høstmøtet 1981 finner vi flere eksempler på at ny teknologi og nye instrumenter var på vei inn. Urologene presenterte laserbehandling av svulster i urinblæren, ortopedene presenterte materialer hvor artroskopet var tatt i bruk i diagnostikken av kne- og skulderlidelser, og karkirurgene fremla de første resultatene på perkutan transluminal angioplastikk (PTA). Aortaaneurismene ble alle fortsatt operert åpent, og alternativ aktiv behandling eksisterte ikke. Gastrokirurgene presenterte erfaringer med koloskopet, men kirurgene var mest opptatt av åpne operasjoner. I dag er mange av dem erstattet av laparoskopiske inngrep. Høstmøtet 1981 hadde flere presentasjoner som diskuterte adipositaskirurgien og dens komplikasjoner. De fleste metodene er forlatt pga. dårlige resultater og alvorlige komplikasjoner. På årets høstmøte, 25 år senere, finner man igjen den samme problemstillingen, men nå med laparoskopisk teknikk som reduserer komplikasjonene og det kirurgiske traumet. For 25 år siden kunne generellkirurgen behandle de fleste av de sykdommene som er nevnt. I dag utføres disse inngrepene av subspesialister, mens en kirurg som «bare» er generell kirurg, ofte vil føle seg for lite kvalifisert til å utføre mange av dem.
Utviklingen de siste 25 årene har altså endret kirurgien radikalt. Kikkhullskirurgien har redusert det kirurgiske traumet betydelig, samtidig som nye metoder har gjort det mulig å behandle sykdommer man tidligere ikke kunne gjøre noe med. Parallelt med den enorme kirurgiske utviklingen har anestesifaget utviklet seg, slik at en stor del av kirurgien i dag kan utføres som dagkirurgi. Dagkirurgi var nærmest et ukjent begrep for 25 år siden. Denne utviklingen har også medført at vi i dag ikke har aldersgrenser for kirurgisk behandling, som man for 25 år siden så på som naturlig og riktig.
Utviklingen innen kirurgi fortsetter i økende tempo. På årets høstmøte presenteres resultatene fra robotassistert kirurgi og computerassistert navigasjon for å sikre bedre kirurgiske resultater. Teknologien flytter stadig grenser med hensyn til hva som er mulig å angripe kirurgisk. Utfordringen for kirurgene blir å veie mulighetene for å utføre en operasjon mot risiko og gevinst ved en slik behandling. I et samfunn der vi alle stadig forventer mer av hva som er mulig å utføre medisinsk, og kravene til funksjon øker, blir kirurgens oppgave vanskeligere. Her ser vi heldigvis at dagens muligheter til å samle og analysere resultater raskere enn tidligere kan gi oss kunnskap og støtte til vanskelige kirurgiske beslutninger.
Utdanning av kirurger blir en stor utfordring fremover. Teknologien medfører en spesialisering som begrenser den faglige bredden kirurgen kan mestre. Et problem er at det blir et mindre antall operasjoner som utføres åpent. Dette antallet skal så fordeles på flere kirurger. Dermed må det gjøres spesielle grep når det gjelder opplæring i tekniske ferdigheter. Utdanningskandidatene vil måtte få større muligheter til å øves opp i kirurgiske teknikker på modeller og simulatorer for å nå et akseptabelt ferdighetsnivå.
Hva forventer vi så vil skje med kirurgien de neste 25 årene? Flere kirurgiske sykdommer vil trolig bli behandlet farmakologisk. Enda flere kirurgiske behandlinger vil bli utført med minimalt invasiv teknikk. Indikasjonen for behandling vil flyttes i tråd med den teknologiske utviklingen og kravene fra pasientene. Kirurgi hos eldre mennesker vil bli en hovedutfordring. En stadig bedre utviklet computerassistanse vil medføre en mer kvalitetssikret og standardisert kirurgisk behandling.
De generelle kirurgene vil gradvis bli færre og muligens erstattet av traumatologiutdannede kirurger som vil ha en viktig funksjon i samordning og koordineringen av behandling av traumepasienten. I dag er det ingen spesialitet som tar et helhetlig ansvar for denne pasienten.
