Foto privat
Ved Legeforeningens 100-årsjubileum for 25 år siden var spesialiteten geriatri bare seks år gammel. Norsk geriatrisk forening ble stiftet 1.11. 1973 på et møte ved Ullevål sykehus. Foreningens lover ble vedtatt i januar 1974, og senere samme år fikk foreningen status som spesialforening i Den norske lægeforening. Geriatri ble godkjent som grenspesialitet av indremedisin i mai 1975.
Utgangspunktet er sagt å være Karl Evangs appell i 1948 med oppfordring til Nasjonalforeningen for folkehelsen om å engasjere seg i eldres helse. Lite skjedde før den første sykehusavdelingen for geriatri i Norge ble etablert ved Ullevål sykehus i 1978. I andre land vi liker å sammenlikne oss med var man for lengst i gang. På Ullevål sykehus kom også det første professoratet i geriatri i 1982.
I midten av 1980-årene var det 30 godkjente spesialister i geriatri i Norge. I begynnelsen av 1990-årene hadde vi fortsatt bare 50, derav 40 yrkesaktive. Legeforeningens generalplan for geriatri fra 1988 hadde et behovsestimat på 100 geriatere. Per 2005 er det totalt 119 godkjente spesialister, derav 80 yrkesaktive.
Faget har likevel en rekke utfordringer: Vel 50 % av dem som i innlegges indremedisinske avdelinger i dag er over 75 år, og 25 % av disse har multiple helseproblemer med behov for tverrfaglig tilnærming. Økt helsetjenesteforbruk har selvsagt sammenheng med den demografiske utvikling med et økende antall eldre og med aktuelle epidemiologiske forhold. De neste 25 årene vil særlig bli en prøvestein i forhold til hvordan vi har planlagt helsetjenester for de eldste. Geriatrien forventes både å yte tjenester på hele eldrefeltet, fra sykehus til sykehjem, og dessuten stille opp for allmennhelsetjenesten når den har behov for det. Denne forventningen skyldes delvis at geriatrien selv ikke har levert klare nok premisser til diskusjonen om spesialitetens innhold.
Vi må snarest ta i bruk allerede etablert kunnskap. Vi vet at slagenheter er nyttig for pasienter med hjerneslag. Vi vet også at tiltak i spesialavdelinger for geriatri gir helsegevinster for den enkelte sammenliknet med konvensjonell behandling.
Helhetsbehovet innen akademisk geriatri i Norge kan ivaretas ved en arbeidsdeling der ulike miljøer gjør deloppgaver. En forutsetning for dette er etablering av en forpliktende nettverksmodell. Det vil også bli slik at geriatrisk forskning drives av andre enn bare spesialister i geriatri.
Geriatrispesialiteten vil i overskuelig fremtid primært være sykehusbasert, med særlig ansvar for den multisyke akuttinnlagte gamle pasient preget av funksjonssvikt og sårbarhet. Vi må også komme videre til konkret handling i forhold til sykehjemmene. Det må derfor være mulig å få til regelmessige møter mellom sykehusgeriater og sykehjemslege flere ganger i året, hospiteringsavtaler, besøk av geriatrisk team ved enkeltproblemer, formalisert rådgivning fra sykehusavdelingen og tellende tjeneste for arbeid i sykehjem.
Spesialisert og kunnskapsbasert geriatri vil være et viktig element for eldres likeverdighet i det fremtidige norske helsevesen.
