Pasient med bekkenaneurismer behandlet med stentgraft og femorofemoral bypass. Tredimensjonal CT- angiografi, St. Olavs Hospital
Begrepet intervensjonsradiologi ble først brukt i USA om ulike minimalt invasive inngrep som gjøres med bildeveiledning. Terapeutiske inngrep dominerer, men biopsier og diagnostiske punksjoner inkluderes også. Ultralyd og røntgengjennomlysning er mest brukt som veiledningsmodaliteter, men computertomografi (CT) og magnetisk resonanstomografi (MR) anvendes også.
Til forskjell fra USA er intervensjonsradiologi ingen formell subspesialitet i Norge. Ved de største sykehusene er det gjerne egne seksjoner med dedikerte radiologer, ofte med separat vaktordning.
Norsk forening for intervensjonsradiologi ble stiftet i 1995.
Historisk bakgrunn – «pionertiden»
Etter at Seldinger-prinsippet forenklet angiografiteknikken i 1950-årene, økte bruken av kateterangiografi. Etter hvert dukket også terapeutiske teknikker opp. Særlig svenske radiologimiljøer var ledende i denne utviklingen.
For 25 år siden så vi i Norge starten på den intervensjonsradiologiske epoken. Den første perkutane transluminale angioplastikk (PTA) med moderne ballongkateter ble gjort i 1980. Teknikken fikk etter hvert stor utbredelse, først på perifere kar, deretter på aorta, nyrearterier (PTRA) og ikke minst koronararterier (PTCA). Kateteremboliseringer av blodkar ble også utprøvd i dette tiåret. Ulike drenasjeprosedyrer ble etablert: perkutan nefrostomi og perkutan transhepatisk kolangiografi (PTC) med galledrenasje. Biopsivirksomheten skjøt også fart, særlig fordi ultralyd ble anvendt som veiledningsmodalitet.
Dette var en «pionertid» da mange nye teknikker ble tatt i bruk med stor entusiasme. Professor Ivar Enge var en pådriver i det norske miljøet.
Hvor står vi i dag?
Pionerfasen er passert. Dagens bilde preges mer av etablert virksomhet som har funnet sin plass i et moderne sykehus. Aktiviteten er også bedre vitenskapelig fundert idet forskning har dokumentert effekt og ulike fordeler ved de fleste inngrep.
PTA-/stentteknikken er i dag førstevalget ved de fleste stenoserende karsykdommer, dette gjelder så vel perifere kar og aorta som koronararterier og nyrearterier. Rene perkutane prosedyrer som kan gjøres som dagbehandling har erstattet store åpne operasjoner for mange pasienter.
Trombolytisk behandling av ferske tromboemboliske okklusjoner både arterielt og venøst, er godt etablert og utgjør en av de «hvite tangentene» på intervensjonsradiologens instrument. Utviklingen av stentgraft (stenter med duk) har gjort det mulig å behandle aneurismer både i aorta og i perifere arterier. Kateteremboliseringer (vaskulær okklusjon) er også et viktig felt. Et indikasjonsområde er blødninger, ofte i forbindelse med større traumer. Teknikken kan da være livreddende. Metoden brukes også innen kreftbehandling, og ved behandling av karmalformasjoner. Drenasjeprosedyrer på nyrer/urinveier og galleveier er i dag blitt standardinngrep og gjøres vesentlig med ultralydveiledning. Perkutan kateterdrenasje er førstevalget hos pasienter med dyptliggende abscesser, særlig i abdomen og bekken. Ultralyd- og CT-veiledning er nøkkelfaktorer for suksess. Drenasje av ascites og pleuravæske gjøres i dag stort sett ultralydstyrt med kateterteknikk. Invasiv angiografi gjøres vesentlig i tilslutning til intervensjon. Til diagnostikk anvendes mest MR- og CT-angiografi.
Typiske utviklingstrekk i 25-årsperioden
Teamarbeid – internt og fagoverskridende. Enkelte prosedyrer er så ressurskrevende at det trengs flere hender (og hoder!). Delvis arbeider flere radiologer sammen i team. Ved stentgraftimplantasjoner samarbeider radiologene med karkirurger både under planleggingen og under selve prosedyren. Samarbeidet med kliniske spesialister er viktig for disiplinen.
Flytende grenser mot andre fagområder. I et slikt arbeidsfelt vil det være overlappende arbeidsområder mellom ulike spesialiteter. Dette bildet er i stadig endring. Koronar angiografi med intervensjon som opprinnelig var et radiologisk domene, er i ferd med å bli overtatt av kardiologer. Slike grenseflater kan gi opphav til konflikter. Samtidig utgjør de vekstområder dersom de ulike fagene forener sin spisskompetanse på en konstruktiv måte. Dagens samarbeid mellom intervensjonsradiologer og karkirurger illustrerer dette.
Teknologisk utvikling. Den sterke ekspansjonen vi har opplevd, både i utvikling av bildemodaliteter og av et mangfold av nye instrumenter, er nær forbundet med satsing fra industrien i samarbeid med medisinske fagmiljøer.
Hvor går vi?
Stentteknologien utvikles ytterligere. Stenter som avgir medikament for å hindre intimahyperplasi er allerede i bruk på koronararterier. Resorberbare stenter er også under utprøvning. Stentgraft med vindu og stentgraft med sidearmer vil gjøre det mulig å behandle komplekse torakoabdominale aneurismer og bueaneurismer. Behandling av rumperte aneurismer og aortaskader vil i stor utstrekning skje med endovaskulær teknikk Med smekrere leveringssystemer og forbedrede «lukkeplugger» for punksjonsstedene, vil inngrepene ofte gjøres med ren perkutan teknikk. Det betyr at mange pasienter med aneurismer kan behandles dagkirurgisk. Inngrep på hjerteklaffer vil kunne gjøres med endovaskulær teknikk.
Nye styrings- og navigasjonssystemer vil tas i bruk ved både biopsier og drenasjer. MR-veiledet intervensjon vil være vanlig, også på det vaskulære området. Innenfor kreftbehandling vil minimalt invasive teknikker få større plass: superselektiv infusjon av antitumormedikamenter og embolisering, samt ablasjon av svulster med fryseteknikk og radiofrekvensbehandling.
Teamarbeid vil bli enda mer vanlig, og grensene mot andre spesialiteter mer utvisket. Kanskje vil en ny «vaskulær spesialitet» vokse frem.
