Norsk katastrofemedisinsk forening er en ung forening. Problemstillingene foreningen setter søkelyset på, har derimot hjemsøkt menneskeheten i alle år, selv om noen av mekanismene som leder til katastrofer har endret seg i takt med samfunnets utvikling. Katastrofemedisin er ofte blitt assosiert med traumatologi. Dette er for snevert. Enhver samfunnsskade som på grunn av ressursmangel fører til skade på liv og helse, er en katastrofe.
Siden katastrofemedisin berører alle, hadde fagområdet ingen fast forankring. Det falt mellom alle stoler, både innen helsevesenet og samfunnsmessig. Bare der hvor man hadde lederskap med spesiell interesse for problemstillingene, kunne man ane konturene av organisatorisk vilje. Særlig i militær sammenheng la man vekt på disse problemstillingene, men kun i sjeldne tilfeller ble den enkelte kollega utfordret fullt ut i katastrofemedisinske problemstillinger.
Første gang man dokumenterte bedret overlevelse ved systematisk tilnærming til katastrofer, var under den amerikanske borgerkrigen i 1861 – 65. Den første avhandlingen, Catastrophy and social change, ble forsvart ved Columbia-universitetet i 1920 av dr. Samuel Henry Price. Temaet var Halifax (50 000 innbyggere) etter eksplosjonen i 1917 som nesten utraderte byen (2 000 døde, 9 000 skadet, 25 000 hjemløse). Den var forårsaket av en kollisjon mellom et fransk troppeskip og et norsk forsyningsskip med ammunisjon. Etter jordskjelvet i Mexico City i september 1985 skrev José da Cruz (spesialist i kulturgeografi) avhandlingen Disaster and society. Ellers har det vært magert med evaluering og forskning. I dag eksisterer det kun ett globalt indeksert tidsskrift (Prehospital and Disaster Medicine). Årsaken er enkel. Katastrofer er ikke tilgjengelig for standardisert medisinsk forskningsteknikk, og samfunnsmedisinsk forskningsmetodikk har ikke vært stueren innenfor kretsene som tradisjonelt involverte seg i katastrofemedisinen. Derfor har politiske, administrative og operasjonelle beslutningstakere hatt svært begrenset tilgang til faktabasert kunnskap. Dette har vært synlig, særlig i internasjonal katastrofehåndtering.
Dette var situasjonen da vi så at Norge trengte en katastrofemedisinsk forening med offentlig forankring, som da ville være den naturlige høringsinstans i Norge. Den måtte ha status som spesialforening. I 1991 var godkjenningen et faktum. Parallelt tok vi initiativ til en nordisk forening, for å dra nytte av felles erfaringer. Vi ønsket å sette i verk en prosess som kunne gi en forskningsstandard som også inkluderte tverrfagligheten og behovet for samordning på tvers av samfunnssektorer. Katastrofer demaskerer tydeligere enn noe annet at samfunnets helsetilstand er avhengig av den totale samfunnsfunksjonen. Slik kompleksitet har også gitt enorme utfordringer i utarbeiding av forskningsstandarder og krevde ny konseptualisering av terminologi og metodikk.
I dag teller foreningen ca. 150 medlemmer. Den bidrog i evalueringen etter tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia. Prosessen med å utarbeide standarder for katastrofeforskning har gitt resultater. Sammen med World Association for Disaster and Emergency Medicine (WADEM) har foreningen, formelt gjennom Nordisk Katastrofemedisinsk Forening, vært hovedbidragsyter til utviklingen av forskningsverktøyet Health disaster management. Evaluation and research in the Utstein style.
Norsk katastrofemedisinsk forening står i dag overfor store utfordringer når det gjelder konsepter, risiko- og sårbarhetsforståelse, kostnad-nytte-analyser og ikke minst etiske prinsipper i forbindelse med katastrofeoperasjoner og forskning. Viktig i tiden fremover blir også å bidra til å oppfylle punktet i Legeforeningens prinsipp- og arbeidsprogram for inneværende periode om å øke engasjementet blant medlemmene for å styrke helsefremmende arbeid i lavinntektsland.
