Perioden 1980 – 2005 har vært preget av konsolidering og nivåheving. Vi har nå fått mikrobiologiske laboratorier i alle fylker utenom Aust-Agder og Finnmark. Samarbeidet mellom laboratoriene er godt og man forsøker å etablere – og akseptere -spisskompetanse med hensyn til påvisning av sjeldent forekommende mikrobiologiske problemer til enkelte laboratorier. Kvalitetssikring av metoder og rutiner er i godt gjenge og den såkalte ringtesten, hvor laboratoriene får tilsendt prøver fra Folkehelsa, fungerer som et godt incitament for rask og god diagnostikk. Statens har innsentt sitt ansvar for å følge utviklingen av antibiotikaresistens. I 2000 fremla man en tiltaksplan og det ble bevilget midler til Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM og et likeartet system for å følge utviklingen på veterinærsiden (NORM-VET). NORM koordineres fra Mikrobiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge, og NORM-VET av Norsk Zoonosesenter ved Veterinærinstituttet, Oslo. Mikrobiologer og infeksjonsmedisinere har også et formalisert samarbeid for å komme frem til gode, nasjonale regler for bruk av antimikrobielle midler og Legemiddelverket har opprettet samarbeid med mikrobiologene. Sykehusleger og privatpraktiserende har innsett betydningen av mikrobiologisk service, og tallet på innsendte prøver stiger stadig. Mikrobiologien er kommet nær sykesengen.
Men fremtiden vil bringe store utfordringer – både av faglig og politisk karakter. De faglige er mange. Fortsatt kvalitetssikring er viktig, og de fleste stedene er dette arbeidet godt i gang. En annen viktig utfordring er grenseoppgangen mellom moderne mikrobiologiske og «klassiske» dyrkingsmetoder i den daglige rutinen. Vi «gamle» mikrobiologer må akseptere at molekylærmetodene er kommet for å bli, og at de på mange felter vil representere et verdifullt supplement til en rask og sikker diagnostikk. Men slik som de molekylære metodene er nå, er de mest egnet til å gi svarene ja/nei på eventuell tilstedeværelse av en bestemt bakterie eller resistensfaktor. Påvisning av Legionella er et godt og aktuelt eksempel. Men leter man i en prøve, ekspektorat, feces, urin eller liknende, etter mulige sykdomsfremkallende agenser vil vanlige dyrkingsmetoder, symbolisert ved petriskålen (oppkalt etter assistenten til Robert Koch, Julius Richard Petri) være å foretrekke – i mange år fremover. Videre, økende internasjonalisering vil stille økende krav, på mange områder. «Importmedisin» blir stadig viktigere, vi må ha raske metoder for å kunne påvise nye, farlige mikrorganismer og vi må også bli langt bedre til å diagnostisere velkjente sykdomsårsaker, som f.eks. tarmparasitter. En stadig større del av befolkningen enten kommer fra eller reiser regelmessig til områder hvor slike er langt mer utbredt enn hos oss. Vi må også være flinke til å markedsføre og og holde på vår egenart i bruken av antimikrobielle midler. Norge, og våre skandinaviske naboland, har en langt gunstigere resistenssituasjon enn de fleste andre land. Årsakene til dette kan være mange, og skal ikke berøres her. Men konsekvensen må være at vi må få lov til å føre en nasjonal antibiotikapolitikk, adekvat for de problemene vi har. Dette er ikke en lett oppgave og vil kreve et nært samarbeid mellom ledende mikrobiologiske miljøer i Norge, Legemiddelverket, landbruksmyndigheter osv. Utgangspunktet er enkelt: Om vi ikke forsøker, så er slaget tapt og vi kan få en «europeisk» resistenssituasjon.
Som nevnt synes de politiske myndighetene å ha innsett betydning av en mikrobiologisk overvåking mht. resistenssituasjonen. På andre områder står vi foran politiske utfordringer. Regionaliseringen var ikke bare et gode for en rasjonell mikrobiologisk service. Det er viktig at miljøet – og laboratoriene selv – får lov til å fordele enkelte oppgaver seg imellom. Til forskjell fra biokjemiske og patologiske prøver representerer mikrobiologiske prøver ofte levende liv og tidsfaktoren spiller ofte en stor rolle. Kvoter og tak må ikke være til hinder for at en prøve kan bli raskt undersøkt, forenklet sagt: Regionstenkning må ikke blir revirtenkning. Da fjerner vi mikrobiologien fra sykesengen.
Hvis jeg om 25 år fra nå skulle få oppleve å besøke et mikrobiologisk laboratorium, vil sikkert mye være endret. Laboratoriet vil være en integrert del av en felles serviceblokk, hvor prøvene kommer inn og fordeles. Mikrobiologene har fri tilgang til blokkens store utrustning for molekylære metoder, samtidig som de har bevart sin egenart. Dyrkingen av visse viktige prøver, som blodkulturer og spinalvæsker, er automatisert slik at systemet selv melder fra når mikrobene begynner å vokse. Mikrobiologene har regelmessig møter både med avdelingen for sykehushygiene, klinisk farmakologi, operasjons- og infeksjonsavdelingene, og man er med på visitter til «problempasienter». Alle data kvalitetssikres og legges inn i et allment datasystem. Selvfølgelig, man kan nås døgnet rundt, ingen infeksjon opptrer bare i kontortiden. Mikrobiologien er ved sykesengen.
