Nevrologi ble tidligere ansett som en diagnostisk spesialitet med få terapeutiske muligheter. Dette er heldigvis ikke lenger korrekt. Faget er i rivende utvikling. Forståelsen av nervesystemets oppbygning, funksjon og plastisitet har økt eksponentielt, vi har fått ny innsikt i patofysiologiske mekanismer, og det er nye muligheter for kurativ og/eller symptomlindrende behandling og nevrorehabilitering.
Norges første nevrologiske avdeling ble opprettet ved Rikshospitalet i 1895, med Cristopher Blom Leegaard som avdelingsoverlege og professor. Professoratet var trolig det nest første i klinisk nevrologi i Europa (etter Charcots i Paris). Men behandling av nervesykdommer hadde allerede en lang historie på Rikshospitalet, bygd på utviklingen av Remaks elektroterapi. Allerede i 1858 fikk sykehuset fast «electrotherapeut», som behandlet sykdommer i nervesystemet. Følgende journal illustrerer nevrologisk behandling på Rikshospitalet for 125 år siden, det året Legeforeningen ble stiftet:
Pasient 1, Jens Ö (28 år), «fik i sluten av februar efter et forsög på at löfte et tungt las op af en gröft smerte nederst i smalryggen. Näste dags morgen märkede han, at underextremiteterne var dovne.» Status präsens: «ved plantsflektion af fodleddet opträder rykninger (kloniske) i underextremiteten. … Patellarreflexen foröget.» Diagnosen ble «myelitis chronica». Behandlingen var «Galvanisation af underextremiteterne, Faradisation, Pil. nitr. argentici (lapispiller) og Varme bad. Behandlingen hjalp neppe, men dessverre forteller journalen ikke hvordan det gikk.
Dagens situasjon er annerledes. Moderne hjerneforskning har gitt oss mye bedre forståelse av patofysiologiske mekanismer, og kunnskap om hjernens plastisitet har gitt nye perspektiver for nevrorehabilitering. En omfattende klinisk nevrologisk undersøkelse er fortsatt grunnsteinen i diagnostikken. Den indikerer hvorvidt det er sykdom eller skade i nervesystemet og hvor sykdommen er lokalisert. Men moderne biokjemiske, immunologiske, genetiske og medisinsk-tekniske metoder, spesielt innen bildediagnostikk og klinisk nevrofysiologi, bidrar i dag til sikrere etiologisk diagnose. Vi har behandlingsmuligheter ved de aller fleste nevrologiske tilstander – en del kurative, noen sykdomsutsettende/sykdomsmodulerende og mange symptomatiske.
Ett av mange fremskritt er forbedret behandling av akutt hjerneinfarkt. Rask transport til sykehus er vesentlig. Slagpasienter blir de fleste steder akseptert som hastepasienter, men det er fortsatt et stort potensial for å bedre den prehospitale håndtering av «akutt hjerne». Innen tre timer etter symptomdebut er det nå mulig å gi trombolytisk behandling som begrenser et hjerneinfarkt. Dedikert behandling i slagenhet og umiddelbar start av slagrehabilitering bedrer prognosen. Likeledes er primær og sekundær profylaktisk behandling forbedret, både medikamentelt, kirurgisk og endovaskulært.
Symptomatisk behandling av Parkinsons sykdom har utviklet seg betydelig gjennom de siste årtier. Ved moderne medikamentell kombinasjonsbehandling er utviklingen av motoriske komplikasjoner redusert, og levetiden er tilnærmet normal. Vanskelige tilfeller kan behandles kirurgisk, f.eks. med implantasjon av elektroder for dyp hjernestimulering. Og muligens kan noen midler forsinke sykdomsutviklingen litt. Symptomatisk behandling er blitt tilgjengelig også ved andre nevrodegenerative sykdommer. Ved demens av Alzheimers type og lewylegemedemens kan behandlingen redusere kognitiv svikt tilsvarende omtrent ett års sykdomsutvikling. Selv om behandlingseffekten er relativt beskjeden, har den stor sosial betydning og store samfunnsøkonomiske konsekvenser gjennom å redusere pasientens omsorgsbehov.
Når det gjelder epilepsi, har økt kunnskap om hjernens eksitabilitet ført til utviklingen av en rekke nye antiepileptika. Nevrofysiologisk registrering, eventuelt med elektroder rett på hjernebarken , kan lokalisere anfallsutløsende områder meget presist ved fokal epilepsi, og funksjonell hjernekirurgi med reseksjon av epileptogene barkområder kan være et alternativ hos de mest affiserte.
Inflammatoriske tilstander er hyppige i nervesystemet, og immunmodulerende behandling får stadig større betydning, både ved perifere og sentrale nevrologiske tilstander. Dette gjelder også ved multippel sklerose. I tillegg til steroidbehandling ved akutte forverringer (shub) har vi nå forebyggende preparater som kan redusere hyppigheten av slike episoder.
Plassen tillater ikke å liste opp alle nyvinninger, f.eks. ved migrene, infeksjoner i nervesystemet, perifere nevropatier, nevromuskulære sykdommer og andre. Men hele spesialiteten nevrologi utvikler seg raskt. Ytterligere forbedring av symptomatiske behandlinger er et viktig mål, men enda viktigere blir det i fremtiden å finne frem til nevroprotektive strategier som kan beskytte nervecellene og begrense akutte skader og som bremser eller helst stopper progredierende sykdommer. Dessuten håper vi å bli i stand til å reparere skader i nervesystemet, kanskje ved hjelp av nevrogene stamceller, aller helst ved stimulering og målrettet styring av nervesystemets egen plastisitet.
Norsk nevrologisk forening ble stiftet i 1920. Foreningen har drøyt 350 medlemmer, hvorav to tredeler er spesialister i nevrologi. Foreningens medlemsblad, Axonet, bringer fagpolitiske og fagkulturelle innlegg, de siste ofte fra grenselandet mellom nevrologi, kunst og historie. Norsk nevrologisk forening har særlig utmerket seg gjennom publikumsrettede informasjonskampanjer som Hjernens År (1995), senere den årlige Hjerneuken.
