Nevroradiologi omhandler bildediagnostikk av og bildeveiledet intervensjon i sentralnervesystemet. Pasientene er i alle aldersgrupper, og flere av sykdommene er kroniske. Kunnskap om barnenevroradiologi er vesentlig for forståelsen av mange lidelser hos voksne. De viktigste bildediagnostiske hjelpemidlene (modalitetene) er CT, MR og angiografi, i tillegg til vanlig røntgen, myelografi, ultralyd, scintigrafi og positronemisjonstomografi (PET). Faget er en naturlig subspesialisering fra generell radiologi, med bakgrunn i behovet for oppbygging av kompetanse om og utvikling av høyspesialiserte undersøkelser og prosedyrer hos det store antall pasienter med lidelser i sentralnervesystemet.
De første nevroradiologiske enhetene i Norge kom ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus i begynnelsen av 1960-årene, under ledelse av henholdsvis Arne Engeset og Per Amundsen. De gjorde skjelettrøntgen, luftencefalografi, myelografi og angiografi. Undersøkelsene var dels tidkrevende, ubehagelige og risikofylte for pasientene. Særlig innen angiografi utmerket norske nevroradiologer seg, og Per Amundsen er internasjonalt anerkjent som den første som rutinemessig kateteriserte alle halskarene via punksjon av a. femoralis. De første ikke-ioniske kontrastmidlene ble utviklet i her i landet, og norske nevroradiologer deltok i denne utviklingen. Flere viktige doktorgrader innen kontrastmiddelforskning omhandlet nevroradiologiske emner. Arbeidene resulterte i tryggere kontrastmidler med færre komplikasjoner enn tidligere og med mindre ubehag for pasienten.
Samtidig med de nye kontrastmidlene kom computertomografien (CT). Ullevål fikk den første CT-maskinen i Norge i 1975, og i 1977 kom det CT-maskiner til Rikshospitalet og sykehusene i Tromsø og Trondheim. De for pasientene plagsomme luftencefalografiundersøkelsene forsvant helt med innføringen av CT. Metoden spredte seg raskt – i dag er det CT-maskiner ved alle sykehus.
MR-undersøkelser (magnetisk resonans) ble introdusert som bildedannede teknikk i siste halvdel av 1970-årene. MR var kostnadskrevende, innføringen av metoden ble turbulent, og utstyret ble blant annet beskrevet som «kostbart leketøy for leger». En innsamlingsaksjon førte til at den første maskinen ble installert ved Sentralsykehuset i Rogaland i 1986. Først i 1987 ble MR tatt i bruk ved Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Regionsykehuset i Trondheim.
MR er i dag den viktigste bildedannende teknikken innen nevroradiologi. Metoden kan med uovertruffen detaljrikdom fremstille anatomien, og har gjort lokalisering av patologiske prosesser intrakranialt og i columna fremragende. I dag tar en MR-undersøkelse 20 – 60 minutter. Bruk av tredimensjonale volumsekvenser (CT og MR) kan koble pasientens anatomiske bilde til kirurgiske stereotaktiske rammer, og operasjoner kan derfor gjennomføres under bildeveiledning med stor presisjon. 3D-opptak for rekonstruksjon av CT- og MR-bilder i forskjellige plan blir også brukt diagnostisk i stadig økende grad. Diffusjonsegenskapene til hydrogenmolekylene kan avbildes med spesielt hurtige MR-sekvenser. Dette har praktisk anvendelse ikke bare ved akutt iskemi, men også i tumordiagnostikken. Med MR og CT kan det gjøres perfusjonsstudier med fremstilling av MTT (mean transit time) og rCBF (regional cerebral blodstrøm) for å kartlegge hjernens blodforsyning.
Ved å stimulere ulike hjerneavsnitt med forskjellige triggere kan elokvente områder lokaliseres med bakgrunn i endret oksygenforbruk i det aktuelle hjerneavsnittet. Lysstimuli kan brukes for å lokalisere synsbarken, motorisk stimulering, som finger- eller tåbevegelse, for å fremstille motorisk cortex (fig 1), og man kan med språkvariabler kartlegge Brocas og Wernickes område. Dette er viktig der en sykelig prosess ligger nær disse elokvente strukturene, slik at operasjonen kan planlegges for å unngå skade.
Figur 1 a) Arteriovenøs malformasjon vist i sagittalt T1-vektet MR-bilde (pil) beliggende omkring sentralfuren. b) Funksjonell MR (fMRI) med tåbevegelse viser hvordan malformasjonen (pil) ligger opp mot motorisk område, rødt på venstre side, grønt på høyre
Det kan være vanskelig både å diagnostisere og å avgrense lavgradige hjernesvulster. In vivo-MR-spektroskopi kan måle flere kjemiske variabler i vevet og slik bidra til å fastslå tumorkarakteristika så vel som tumorutbredelse. Mulighetene for radikaloperasjon kan dermed bedres. Traktografi («diffusion tensor imaging») kan vise nervebanene i forskjellige hjerneavsnitt. De datastyrte CT- og MR-maskinene registrerer store mengder informasjon som dels er tilgjengelig umiddelbart etter undersøkelsen og dels må bearbeides videre. Noe av dette er svært tidkrevende og spesialisert.
Nevroradiologisk intervensjon var i starten preget av biopsier og skive- og fasettleddsintervensjoner, med unntak av enkelte kateterbaserte karintervensjoner. Selv om endovaskulær behandling av arteriovenøse malformasjoner i Norge startet ved Rikshospitalet i 1988, var det særlig utviklingen av endovaskulær aneurismebehandling med avløsbare platinatråder (coiler) som gjorde at det virkelig tok av med nevroradiologisk vaskulær intervensjon. Fra 1992 har man ved Rikshospitalet og senere også Ullevål, Haukeland, St. Olavs Hospital og Universitetssykehuset Nord-Norge kunnet tilby slik behandling. Ved mange sentre er lukking av aneurismer med platinatråder innført fra femoralarterien med tynne mikrokatetere (embolisering) brukt hos 70 % av pasientene med subaraknoidalblødning. Stenter og ballongkatetere kan brukes i hjernens kar, og vi gjør ballongdilatasjon og stentbehandling av carotisstenoser.
Nevroradiologens fagfelt er blitt kraftig endret de siste 25 år. De nye metodene er i stadig utvikling – og trenden fra invasive til mindre invasive og fra ioniserende til ikke-ioniserende teknikker vil nok fortsette.
