Pasient med bilateral artrose operert med individtilpasset protese fra SCP (Scandinavian Customized Prothesis, Trondheim) i høyre hofte og sementert Charnley-protese i venstre
For 25 år siden – i 1980 – hadde ortopedifaget vært gjennom en rivende utvikling og stod sterkt i Norge. De nye frakturbehandlingsteknikkene hadde ført ortopedene fra gips og immobilisering til AO-prinsippene om funksjonell kirurgisk bruddbehandling. Liggetiden for mange brudd gikk radikalt ned, og stadig flere bruddtyper ble behandlet kirurgisk. Norske ortopeder var med i utviklingen av nye implantater. Mens noen arbeidet med nye platetyper, var andre opptatt med ekstern fiksasjon og margnagler, som etter hvert revolusjonerte bruddbehandlingen. Gruppene ved Haukeland Sykehus, Ullevål sykehus og i Trondheim utviklet sammen med industrien nye implantater til bruk på brudd i øvre femurende. Det tradisjonelle frakturbehandlingskurset på Voss fikk en sentral stilling i nyutviklingen og utdanningen av alle norske kirurger. Samtidig hadde protesekirurgien, først i hofteledd, senere i kne, skulder og albueledd gjort sitt inntog. Plutselig kunne man med gode kirurgiske teknikker gi pasienter med hofteslitasje et nytt liv. Mens frakturbehandlingsutviklingen ble ledet av de akuttorienterte sykehusene, var det Sophies Minde, Martina Hansens Hospital, Kysthospitalet i Hagavik og Sentralsykehuset i Rogaland som ledet an utviklingen innenfor protesekirurgien. Charnleys «low friction» sementerte hofteprotese fikk innpass. Dette åpnet opp for en utvikling de neste 25 år med sementerte og usementerte proteser i hofte og kneledd, senere fulgt av proteser i skulder og albue og til sist i ankelledd.
Samtidig med en rivende faglig utvikling frem til 1980 startet også spesialitetsutviklingen. Faget vokste og ble stort. Det ble tidlig klart at generelle kirurger ikke kunne beherske alle de nye ortopediske teknikkene. De kirurgiske avdelingene ble splittet, og egne ortopediske avdelinger vokste frem. I dag har alle de større sykehusene egne ortopediske avdelinger. Typisk er det at det tradisjonelle bruddbehandlingskurset på Voss er utvidet med et avansert kurs der alle de nye teknikkene diskuteres. Moderne traumebehandling betyr rask kirurgi, men ofte ikke endelig kirurgi. Det betyr utstrakt bruk av midlertidig ekstern fiksasjon på ekstremiteten, men også en økning av kirurgi med store implantater på rygg og i bekken-acetabulum. Størst utvikling de siste 25 år har det trolig vært innenfor kikkhullskirurgien. I dag gjøres en stor del av leddkirurgien i skulder, albue, håndledd, hofte, kne og ankelledd artroskopisk. Dette har ført til en sterk økning i dagkirurgi og raskere tilbakeføring til arbeid for pasienten. Proteseutviklingen har fortsatt, om enn ikke i samme tempo som i slutten av 1980-årene og begynnelsen av 90-årene. Gjennom opprettelsen av Nasjonalt proteseregister i Bergen har norske ortopeder fått et instrument for kvalitetssikring på dette feltet som mange misunner oss. Registeret viser den store økningen som har skjedd i kneprotesekirurgi og en endringstendens fra sementert til usementerte proteser. Forskningsmessig har kanskje det mest spennende miljøet ligget i Trondheim, med utvikling av den skreddersydde hofteprotese for spesielle pasienter. Ryggkirurgien har fått mye oppmerksomhet i mediene, mest på grunn av lange ventelister og økt etterspørsel fra pasientene. Mens kirurgisk behandling av medfødte og ervervede misdannelser (f.eks. skolioser) har utviklet seg teknisk, har kravet om mer kirurgi ved degenerative lidelser ikke ført til gjenombrudd. Kirurgisk behandling på dette feltet er fortsatt kontroversielt – heldigvis drives det nå mye forskning i Norge på området. Den tekniske utviklingen – med nye implantater, stadig mindre snitt og mer funksjonell behandling har preget alle de andre områdene innen ortopedien i den grad at stadig nye subspesialiteter kommer til. Det er blitt umulig for en ortoped å beherske alle områdene med alle de nye teknikkene.
Molekylærbiologien har allerede gjort sitt inntog i ortopedien. Vekstfaktorer benyttes i bruddbehandling og celletransplantasjon i bruskbehandling – og mer vil komme. I de neste 25 årene vil vi trolig bli vitne til en tilnærming mellom basalforskning og klinisk forskning. Leddsykdommer som fører til artrose vil trolig i større grad kunne behandles medikamentelt. Ødelagte ledd vil kunne få ny overflate med celleteknikker, og kirurgien vil i enda større grad bli kikkhullsorientert. Det kan gå mot en utvikling der protesekirurgien gradvis kan bli erstattet av mer biologiske teknikker.
Mange utfordringer står foran oss. Vi får flere eldre. Det fører til flere brudd og flere artroser som krever kirurgisk behandling. Samtidig øker antall trafikk- og fritidsskader. Kostnadene stiger, og det er et press på alle avdelinger for å redusere sengetall og liggetid. Utfordringen består i å behandle flere med enkle og billige metoder som krever ingen eller kort liggetid og kort rehabilitering.
Hvor står så norsk ortopedi internasjonalt? Den kliniske kvaliteten er gjennomgående god og ikke dårligere enn i sammenliknbare land. På enkelte områder er vi i første rekke. Ved mange sykehus sliter man imidlertid med å få bemannet de ortopediske avdelingene tilstrekkelig. Kanskje blir dette bedre når de store studentkullene kommer. Klinisk forskning har alltid stått sterkt i Norge, og alle universitetsmiljøene bidrar nå til internasjonal publisering, selv om norske ortopeder publiserer noe mindre enn våre nordiske naboer. Proteseregisteret i Bergen har fått fortjent oppmerksomhet, og andre miljøer fikk meget høy skåre på Forskningsrådets internasjonale vurdering. Vi har kun noen få miljøer med aktive basalforskere. Disse er til gjengjeld inne i translasjonsforskningen og synes ikke å ha problemer med å rekruttere flinke folk.
