Norges første professor i rettsmedisin, Michael Skjelderup (1769 – 1852), definerte disiplinen som «anvendelse av legevitenskapens forskjellige deler for å opplyse og besvare fremsatte rettsspørsmål». Denne definisjonen er like aktuell i dag, og tydeliggjør at faget i bredeste forstand er en diagnostisk rettet sakkyndig virksomhet uten direkte kurativt siktemål. Et annet særtrekk er at det er jurister, ikke kolleger eller allmennhet, som er primære oppdragsgivere og kommunikasjonspartnere. Nøkkelordet er sakkyndighet – en vitenskapelig basert, objektiv og nøytral tolking av observasjoner, dvs. det å levere holdbare biomedisinske premisser for rettslige avgjørelser.
I videste forstand omfatter rettsmedisin rettspatologi (sakkyndige likundersøkelser), klinisk rettsmedisin (undersøkelser av levende personer), rettsantropologi, rettsodontologi, rettstoksikologi, rettsgenetikk (biologisk sporanalyse og familiegenetikk) samt rettspsykiatri. Norsk rettsmedisin overvåkes av Den rettsmedisinske kommisjon (opprettet i 1900 og underlagt Justis- og politidepartementet), som har en veilednings- og kvalitetssikringsfunksjon for de sakkyndige ved å gjennomgå, og ved behov kommentere, sakkyndige erklæringer avgitt i straffesaker.
Straffeprosessloven kapittel 11 § 138 fastslår at «enhver som retten oppnevner som sakkyndig, plikter å påta seg oppdraget», hvilket betyr at leger i alle spesialiteter kan møte slike utfordringer. Innenfor de mer rendyrkede rettsmedisinske fagmiljøene finnes også sakkyndige med naturvitenskapelig bakgrunn, f.eks. i rettsgenetikk og rettstoksikologi. Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo ble etablert i 1938. Etter hvert er også vitenskapelige stillinger i rettspatologi blitt opprettet i ved universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø. De aller fleste sakkyndige likundersøkelser her i landet (ca. 2 000/år) utføres ved de fire universitetene.
Rettsmedisinsk institutt i Oslo har nasjonalt ansvar for rettsgenetikken. Folkehelseinstituttets Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning utfører analyser for påvisning av legemidler og rusmidler. De fleste sakkyndige legeerklæringer basert på undersøkelse av levende personer utarbeides av klinisk virksomme leger, f.eks. ved akuttmottak, voldtektsmottak og legevaktsentraler.
Samfunnets så vel som fagets utvikling medfører nye utfordringer for rettsvesenet og dets biomedisinske premissleverandører. Samtidig vektlegger både allmennheten og rettsvesenets aktører i økende grad biomedisinske bevis. Desto viktigere blir det at de sakkyndige rapportene som fremlegges er faglig og vitenskapelig holdbare.
Basalt skjer obduksjonene på samme måte som for 100 år siden, men tilgang til ikke-invasive bildediagnostiske metoder og moderne dokumentasjons-/kommunikasjonsteknologi har gitt nye muligheter. Immunologiske/immunhistokjemiske og biokjemiske metoder tas i bruk i laboratoriediagnostikken og vil på sikt forhåpentlig føre til sikrere vurdering av f.eks. dødstidspunkt og skaders alder.
I de senere år har antall rekvirerte sakkyndige likundersøkelser gått ned. Påtaleinstruksen fastslår at politiet i alminnelighet bør sørge for at sakkyndig likundersøkelse utføres der det er mistanke om ulykke, forgiftning, selvdrap, «sykehusfeil», ukjent dødsårsak og dødsfall under arrest. En betydelig del av kostnadene for slike undersøkelser debiteres oppdragsgiveren, og økonomiske avveininger antas å medvirke til å holde antall obduksjoner nede. Dette medfører at potensielt verdifull informasjon aldri kommer frem, f.eks. vedrørende selvdrap, rusmiddelrelaterte dødsfall, trafikkulykker, arbeidsulykker og barnedødsfall. Slike disposisjoner svekker underlaget for å forstå og i forlengelsen forebygge nye fataliteter.
Rettsgenetiske analyser anvendes i kriminalsaker, til identifisering og ved fastsettelse av slektskap. DNA-teknologien ble tidlig implementert i Norge. Etterspørselen etter DNA-analyser ekspanderer nå raskt – fra 800 i 2002 til 2 128 i 2004, og det sistnevnte tallet ble i 2005 passert i midten av september. Nyutviklede metoder som har gitt mulighet for å få frem informasjon fra meget sparsomt og/eller degenerert DNA-materiale har revolusjonert bruken av biologiske bevis i kriminalsaker. Flere alvorlige ulykker, som flyhavariet på Operafjellet, brannen i Scandinavian Star, togkollisjonen ved Åsta og senest flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia, har representert fellesprosjekter for ulike aktører innenfor politiet og rettsmedisinen. Sammenliknende undersøkelser av kroppskarakteristika, vurdering av kjønn, alder og biogeografisk opphav, tannstatus og DNA-analyser har i kombinasjon gitt et meget godt resultat. Det er dessverre all grunn til å tro at erfaringen fra de nevnte sakene vil komme til nytte i fremtiden.
Den kliniske rettsmedisinen har hatt en stille, men ikke spesielt harmonisk tilværelse i Norge. De aller fleste legeerklæringer vedrørende så vel siktede som fornærmede i straffesaker skrives av behandlende lege, men det har ikke vært satset mye på å bygge opp rettsmedisinsk kompetanse i kliniske miljøer. Unntaket er noen få velfungerende volds- og voldtektsmottak i de større byene. I legenes grunnutdanning og spesialistutdanning avsettes det ytterst få timer til klinisk rettsmedisin, selv om arbeidsoppgaver av denne typen mer eller mindre hyppig inngår i virksomheten til enhver lege med akuttmedisinsk praksis. Den rettsmedisinske kommisjon har i samarbeid med Norsk rettsmedisinsk forening tatt initiativ til en trinnvis sertifisering (A–C-nivå) for leger som skal avgi sakkyndige uttalelser til retten.
Det mangler ikke grunnlag for forskningsprosjekter innenfor rettsmedisinen – heller ikke er det mangel på utfordringer og oppgaver i det daglige arbeidet for de sakkyndige. Fagmiljøets engasjement, entusiasme og bevissthet om virksomhetens egenart og verdi er sterk. Hva man kan etterlyse, er et overgripende engasjement fra de departementer som naturlig har «aksjer» i henholdsvis rettsstaten, helsevesenet og den akademiske forskningen – et engasjement med dokumentert vilje til å satse på utvikling, kompetanseoppbygging, kvalitetssikring, nyrekruttering og levelige arbeidsforhold for landets rettsmedisinske yrkesutøvere.
