Sjøens betydning for Norge kan vanskelig undervurderes. Norge er et lite land i verden, men på havet har vi vært og er fortsatt en makt av global betydning. Størstedelen av vår velstand er knyttet til virksomhet på, i og under havet. Mesteparten av vår eksport og import går på kjøl. Havet er av nasjonal strategisk betydning. Et utall nordmenn har hatt og har sin karriere knyttet til sjøen. Dødeligheten for denne kategori personell er blant de høyeste i landet.
På denne bakgrunn er det forunderlig at sjøfartsmedisinen som fagområde har vært og er meget perifert i norsk medisin. Leter man etter en professor i sjøfartsmedisin eller et institutt for sjøfartsmedisin, vil man lete forgjeves. Vi har hatt autoriserte sjømannsleger siden 1930-årene, men hvor mange doktorgrader har vi innen fagfeltet? Jeg kjenner kun tre publisert siden etableringen av Legeforeningen.
Den første – og hittil siste – lærebok for sjømannsleger ble utgitt i Danmark-Norge i 1788. Den første legebok for sjømenn skrevet av en norsk lege var beregnet på skippere og kom i 1845. Den var skrevet av Jens Christian Skjelderup – Kort anvisning til sygebehandling inden skibsborde. Disse veiledninger for å sikre forebygging (hygiene) og sykebehandling om bord har kommet i mer enn 28 utgaver siden 1845. Det sjøfartsmedisinske miljø fikk et løft med en ny sjømannslegebok, redigert av Aksel Schreiner – Medisin om bord – som utkom i 2005.
Den store dødelighet på havet har vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet en rekke ganger. Efter initiativ fra 34 skipsførere i Rogaland i 1852 ble det opprettet fire redningsstasjoner på Jæren. Eilert Sundt, pioneren innen norsk samfunnsforskning, foreslo i en artikkel i Folkevennen i 1861 at det skulle opprettes et nasjonalt sjøredningsselskap. Han dokumenterte sitt forslag med statistikk som viste høy dødelighet. Konsul Tønnes H. Puntervold i Egersund tok et initiativ for å stifte et redningsselskap i 1883, men initiativet var mislykket og han uttalte skuffet: «Hvor lidet Værd maa ikke en Sømands Liv være hos os! Hvor nedslaaende for vore Sømænd at vide, at man i Norges Land – hos en af Verdens største søfarende Nationer – bærer saa liden Omsorg for deres timelige Vel.» (Morgenbladet, januar 1884).
Senere i 1880-årene tok marinelege Oscar Emil Tybring på nytt opp saken. Som en frukt av hans initiativ ble Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) stiftet som en privat, humanitær organisasjon i 1891.
I 1926 tok marinelege Harald Engelsen initiativ til et internasjonalt samarbeid for sjømenns helse i regi av det Internasjonale Røde Kors. Arbeidet resulterte i en internasjonalt approbert sjømannslegebok og en egen godkjent signalbok for sykdomsbehandling. Dette var det første internasjonale initiativ for «telemedisin». Fra 1949 har Radio Medico ved Haukeland sykehus ivaretatt en rådgivningstjeneste for sjømenn.
I 1930-årene tok forsikringsselskapet Skuld initiativ til en systematisk helsejekk av sjømenn. Ordningen ble videreført på utefronten under krigen og ivaretok sjømenns helse fra USA til India. Helsedirektør Karl Evang tok tak i saken og nedla et stort arbeid for sjømenns helse nasjonalt og internasjonalt i etterkrigstiden. Etter norsk initiativ ble arbeidet forankret i Verdens Helseorganisasjon allerede i 1948.
Helsetjenesten for sjømenn ble på Evangs initiativ organisert som en statlig tjeneste – etter hvert underlagt Direktoratet for Sjømenn. Tjenesten ble privatisert i 1983, men fortsatt eksisterer ordningen med autoriserte sjømannsleger som gjør forvaltningsvedtak når de helsemessig godkjenner sjømenn til tjeneste.
De autoriserte sjømannsleger organiserte seg i 1967 i Norsk Forening for Sjøfartsmedisin. Foreningens formål er å fremme sjøfartsmedisinen på bred front. Fra 1995 har foreningen utgitt nyhetsbrevet DoCumentum Navale. Foreningen arrangerer årlige etter- og videreutdanningskurs i sjøfartsmedisin og har siden 1999 arrangert grunnkurs i sjøfartsmedisin i samarbeid med Saniteten i Sjøforsvaret.
Sjøfartsmedisin er ikke en spesialitet, men så absolutt et spesiale. Sjøfartsmedisinen inkluderer deler av mange fagfelter (allmennmedisin, arbeidsmedisin, telemedisin, akuttmedisin) og det er integrasjonen av deler av disse fagfeltene som er vår utfordring. Sjøfartsmedisinen skal videre ta inn over seg at personellet bor på arbeidsplassen, at arbeidsplassen flytter seg og preges av klimaforandringer, vedvarende støy, vibrasjoner og – ikke minst – sjøgang. Interkulturelle og internasjonale problemstillinger gir ytterligere utfordringer. På grunn av næringens internasjonalisering både økonomisk og personellmessig blir internasjonalt samarbeid for sjømenns kår enda viktigere enn før.
Sjøfartsmedisinen må fundamenteres og utvikles på et moderne og faglig forsvarlig vis, konkret ser vi frem til etablering av et Norsk Senter for Sjøfartsmedisin og ansvarliggjøring av rederiene i ny sjøsikkerhetslov. Først når dette fundamentet er på plass, kan vi ha håp om at også de som har sitt virke på sjøen kan bli helsemessig ivaretatt på en faglig fundert forsvarlig måte. Da er det håp om at Puntervolds påstand fra 1883 om «Hvor lidet Værd maa ikke en Sømands Liv være hos os!» kan tilbakevises.
