For en del år siden uttalte dekanus ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, til avisen Universitas at studentene trengte opplæring i hvordan de skulle «håndtere» velinformerte pasienter. Det var visst en ny situasjon at pasienter selv fant informasjon om sykdom og behandling. Etter mitt syn burde dette være en ressurs og et viktig supplement til den enkelte leges kunnskaper. At pasienten er velinformert, er selve forutsetningen for pasientens reelle valg og informerte samtykke til behandlingen.
Da jeg for noen få år siden fikk en sykdom, ble jeg verken informert om mulige alvorlige bivirkninger av behandlingen spesialisten foreslo, eller om noe alternativ. Tilfeldigheter, kombinert med at jeg søkte informasjon flere steder, gjorde at jeg valgte en annen behandling enn den legen ønsket. Det medikamentet jeg da måtte ta, kan riktignok også føre til alvorlige bivirkninger, men fremstod likevel som et mindre onde for meg enn den behandlingen legen ønsket. Når det er jeg selv som må leve med konsekvensene, må valget være mitt eget. Min fastlege var også uenig med meg i mitt valg og prøvde å overtale meg med argumentet om at jeg ikke var i stand til å forholde meg til informasjon jeg fant på Internett og i faglitteraturen. Da jeg fortalte at jeg har faglig bakgrunn som fag- og forskningsbibliotekar, holdt hun opp.
