Dag Bratlid retter i Tidsskriftet nr. 23/2005 søkelyset mot et viktig tema, nemlig ufullstendige data bak valg og dosering av legemidler til barn (1). Han hevder her at propofol hos barn gir «økt mortalitet som anestesimiddel brukt sammen med fentanyl». Denne påstanden fikk bred dekning i dagspressen, der vi kunne lese: «Bratlid trekker spesielt fram anestesimidler, som i liten grad er testet ut på barn: På verdensbasis er det her man i størst utstrekning har sett uventede bivirkninger, også dødsfall, når de anvendes på barn» (2).
Propofol som anestesimiddel ved kirurgi hos barn anses som meget godt dokumentert og ukontroversielt. Det er et av de mest benyttede anestesimidler i den vestlige verden, godkjent og registrert til slik bruk. Vi er derfor forundret over at Bratlid trekker frem anestesibruk av propofol som eneste eksempel på et legemiddel med risiko for økt dødelighet hos barn (1). Bratlids kilde synes å være FDAs nettsider (3), der det kort refereres til rapporter om dødsfall når propofol brukes som sovemiddel under intensivbehandling av barn. Bakgrunnen for FDA er en upublisert studie og et brev fra produsenten, AstraZeneca, der de advarer mot propofol som sedasjon til denne pasientgruppen (4). Fra senere korrespondanse fremgår det at det i studien var en ikke-signifikant tendens mot høyere 28-dagersmortalitet ved bruk av høye doser propofol over lang tid hos kritisk syke barn (5). Også på bakgrunn av enkeltstående kasuistikker er det rapportert mulig mortalitet ved slik høydosert langtidsbruk hos svært syke. FDAs nettside nevner som et helt annet punkt at kombinasjon av propofol og fentanyl kan gi alvorlig bradykardi (3). Dette er ikke oppsiktsvekkende; nesten alle varianter av moderne generell anestesi gir bradykardi ved høy dosering.
Vi kan ikke forstå annet enn at Bratlid slår sammen to forskjellige fenomener og i tillegg generaliserer ut fra feilaktig, langvarig intensivbruk av propofol. Hvilket grunnlag har han for dette? Oss bekjent har det i Norge de siste ti år ikke forekommet anestesidødsfall hos barn der utfallet kan relateres til anestesimidlet. Vi er heller ikke kjent med dødsfall relatert til propofol som anestesimiddel hos barn fra litteraturen.
Vi synes Bratlids udokumenterte påstander er uheldige. Arbeidet med å forklare, berolige og avvise feilaktige forestillinger hos foreldre til barn som skal ha narkose, er ofte krevende nok, om vi ikke skal måtte imøtegå dagsaktuelle avisartikler tuftet på ikke-anestesiologers påstander i Tidsskriftet. Vi setter også spørsmålstegn ved Tidsskriftets kvalitetssikring av dette manuskriptet.
