Evner leger med millionen og mer i årsinntekt å ta livssituasjonen til fattige og sosialklienter på alvor? Hvor er legene når kampen mot fattigdom kjempes?
Mange leger får ikke betalt for sine tjenester fordi pasienten er fattig, lavtlønnet, sosialklient eller på lav trygdesats. Fattige og sosialklienter opplever at ubetalte legekonsultasjoner havner hos inkassobyråene, og at legene derfor avslår konsultasjon. Hvorfor gjør ikke legene mer for å forbedre fattige og sosialklienters livssituasjon? Hvorfor bryr ikke leger seg mer der mangel på tilstrekkelig sosialstøtte frarøver alminnelig livsdeltakelse, livskvalitet og helse? Sosialstøtte skal være en midlertidig ordning for hjelp til selvhjelp. Flere år på sosialstøttens umyndiggjørende eksistensminimum hjernevasker fattige og sosialklienter til å tro at de ikke er noe verdt. Vissheten om at de ikke duger, blir integrert.
Nylig avholdt arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen en høring om fattigdom. Der kom det frem at noen har sosialstøtte som eneste inntektsgrunnlag i 10 – 15 år uten at helsepersonell eller myndigheter griper inn. Namsmannens norm for livsopphold er kr 7 710 per måned for enslig ved gjeldsordning i fem år. Sosialstøtten er ca. kr 4 100. Statens institutt for forbruksforskning har i mange år forgjeves anbefalt økning av sosialsatsene med flere tusen kroner uten at noe har skjedd. Fra faglig hold er det hevdet at lave trygdeytelser og sosialstøtte ikke er incentiver for å få fattige i lønnet arbeid. Pengemangel går ut over jobbsøkeraktiviteten og øker risikoen for psykiske plager, som vanskeliggjør jobbsøk.
Leger kan bli involvert i fattiges og sosialklienters livssituasjon når legen blir tilkalt av sosialkontoret fordi klienter bryter sammen i «sjokk». Fortvilede fattige oppsøker leger i krisesituasjoner for hjelp når offentlig forvaltning har avslått søknad om nødvendig støtte for et verdig liv. Heldigvis møter de fleste leger fattige med respekt, verdighet og velvilje. Men er det lettere å ha tillit til ansatte i forvaltningen enn til pasienten, den fattige sosialklienten?
I FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har Norge «anerkjent retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende» og «skape vilkår som trygger alle legebehandlinger og pleie under sykdom». Sistnevnte ivaretar behandling også der pasienten ikke kan betale pga. fattigdom. Norge er forpliktet gjennom Grunnloven § 110c å følge FNs menneskerettigheter. Norske jurister har opprettet en interessegruppe for menneskerettigheter. Norske leger oppfordres herved på sin måte å bidra i kampen mot fattigdom og til å fremme menneskerettigheter i Norge.
