I slutten av januar forlot Isabelle Dinoire sykehuset i Amiens, Frankrike, med et nytt ansikt. To måneder tidligere hadde hun gjennomgått verdens første ansiktstransplantasjon – utført av et team på 50 kirurger. Dinoires labrador hadde skamfert ansiktet hennes i mai 2005 mens hun lå bevisstløs etter en overdose. Hun så så ille ut at en av hennes tenåringsdøtre nektet å se på henne. Isabelle Dinoire har fått et nytt ansikt, en ny sjanse, et nytt liv. Men en ansiktstransplantasjon er fortsatt en eksperimentell og risikofylt prosedyre som reiser en rekke etiske dilemmaer. Hvem skal tilbys en slik transplantasjon? Hvem skal bestemme om risikoen for komplikasjoner er større eller mindre enn belastningen ved å leve med et ødelagt ansikt?
