I begynnelsen av februar møttes nærmere 50 avdelingsrådgivere og støttegruppemedlemmer til det årlige seminaret i regi av Legeforeningens helse- og omsorgsutvalg.
Reidun Førde (t.h.) har allerede funnet en juristvenn i Marit Halvorsen. Foto Lise B. Johannessen
Hovedtema første dag var hvilke krav helselovene fra 1999 stiller til legene og hva jusifiseringen av medisinen gjør med legene.
– Det er viktig å ha et aktivt forhold til hovedinnholdet i lovgivningen, sa førsteamanuensis Marit Halvorsen ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo i sitt innlegg. Hun innledet om de fire helselovene av 2.7. 1999 og endringene i disse. Disse lovene kom i stand på kort tid, som svar på krav fra pasientrettighetsbevegelsen, og som forsøk på å løse organisatoriske og styringsmessige problemer innenfor helsevesenet, sa hun.
Den første spede begynnelse til å organisere det offentlige helsevesenet slik vi kjenner det i dag, kom under og etter krigen, bl.a. inspirert av Beveridge-planen (1 ). Sykehusene og resten av spesialisthelsetjenesten ble plassert på fylkesnivå på 1960-tallet gjennom lov om psykisk helsevern, og sykehusloven og kommunene fikk ansvar for allmennhelsetjenesten ved kommunehelsetjenesteloven fra 1982. Men fastlegging av det forvaltningsmessige ansvaret løste ikke påtrengende problemer, som for eksempel pasientkøene, som vi opplevde på 1980- og 90-tallet. Politikerne ønsket å «gjøre noe» med helsevesenet – og hvordan kan man transformere politikk til realitet – jo gjennom lovgivning, sa Halvorsen.
Kun små endringer
Hun presenterte så hva hun mente virkelig er nytt i de fire «nye» helselovene. Hovedtendensen er at de enten viderefører tidligere regler, eller lovfester uskreven rett som ble ansett som gjeldende. Det er kun små endringer i den materielle jusen. I lov nr. 61 om spesialisthelsetjenesten er det stort sett tale om videreføring av sykehusloven; den viktigste endringen er knyttet til navnet (2 ). Det nye i lov nr. 62 – psykisk helsevernloven (3 ) er særlig at regler om gjennomføring av det psykiske helsevernet, som tidligere stod i lovens forskrifter, nå er tatt inn i selve lovteksten. Det er også kommet til regler som skal styrke pasientenes rettssikkerhet, og som nok har medført en betydelig mengde papirarbeid for legene. Lov nr. 63 – om pasientrettigheter (4 ) var i og for seg en nyhet ettersom vi ikke tidligere hadde noen slik lov, men svært mye av lovens innhold bygger på allerede gjeldende rett. En virkelig nyhet er kapittel 7 om klageadgang En nyskapning er også rett til individuell plan, som gjelder innenfor mange områder, sa hun.
– Pasientrettighetsbevegelsen har etter hvert vokst seg meget sterk i Norge, og dette har medført mange forandringer. Blant annet har vi fått pasientskadeloven som innebærer rett til objektiv erstatning – et kompromiss mellom forskjellige grupperingers ønsker og lovfesting av allerede gjeldende rett, sa Halvorsen.
Gave – ikke tvangstrøye
– Den viktigste endringen som kom med lov nr. 64 – om helsepersonell, er at vi fikk en lov som gjelder for alt helsepersonell. Det stilles to spesielt viktige krav til leger (og annet helsepersonell) i denne loven. Den ene er kravet om at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig (5 ), sa Halvorsen.
– Det andre er krav om det vi kan kalle forsvarlig saksbehandling, dvs. krav til dokumentasjon, informasjon, samtykke og taushetsplikt. Krav til god saksbehandling gir mulighet til å kvalitetssikre eget arbeid, og må ses på som en gave og ikke som en tvangstrøye, sa Marit Halvorsen.
– Jusen krever tilsynelatende mye av legene, sa hun, men man kommer langt på vei i mål hvis man holder seg til hva som er forsvarlig og god behandling. Hun understreket at det beste man kan gjøre dersom man er i tvil om det juridiske, er å snakke med en jurist, og avsluttet med å oppfordre alle leger til å finne seg en venn som er jurist.
Etikken har magre kår
– Går etikken ut når jusen kommer inn i medisinen? Svaret kan være ja dersom jusen blir brukt som kokebok, sa Reidun Førde, professor i medisinsk etikk og forsker ved Legeforeningens forskningsinstitutt, i sin innledning.
– Tillit til profesjonen er helt avgjørende for at legene skal kunne virke som leger. Medisinen bygger på en levende profesjonsetikk der faglig vedlikehold og levende selvjustis er viktige ingredienser. Men jeg frykter at den «gamle» etikken er på vei ut, sa Førde. – Det gode er medisinens mål. Vi må ha en moralsk følsomhet og sensitivitet, men må selvsagt hele tiden bevege oss innenfor rammen av det lovlige, sa hun.
– Medisinen kan ikke standardiseres, men bør den kontrolleres, spurte Reidun Førde. Hun mente at medisinen kommer inn når tilliten til profesjonen og til at den rydder i eget bo, blir underminert. – Jusen er bygd på sentrale verdier, men den blir lett forenklende. Det må være det medisinske skjønnet og etikken som styrer, innenfor rammene av det lovlige. Å styre medisinen ved hjelp av jusen er ikke et fremskritt for pasientene – og heller ikke for faget, sa Førde som gav uttrykk for at hun tror det er en pris for å få mer jus inn i medisinen.
Tenk faglig – og etisk
– Jusens språk er ulikt medisinens språk og har ulik agenda. Jusens språk påvirker tillit, og påvirker helsepersonellets tenkning. Jusen sikter mot minimumsstandard. Dette betyr forsterket vekt på form og mindre vekt på innhold og relasjoner, sa hun. – Løser jusen det som mangler mest i dagens medisin og hva skal vi basere valgene våre på? spurte Førde, og understreket at legene må fortsette å tenke faglig – og etisk.
– Dersom legen styrer mot den praksisen som skaffer dem minst ubehag, har jusen fortrengt den gamle etikken, sa hun. – Jusen kan ikke erstatte det som kanskje mangler mest – nemlig holdninger og dyder og evnen til å tenke helhet. Vi må ha selvfølgelig ha regler, men vi må også ha gode utøvere, understreket Reidun Førde som mente at utfordringen i moderne medisin best kan løses med «indremedisin», dvs. økt bevissthet på fag og etikk. Å redusere medisinen til juridiske minimumsstandarder, er å redusere faget. Dette vil først og fremst pasientene tape på, fastslo hun.
Støttegruppevirksomheten i fylkene er lagt inn under Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg som er oppnevnt av sentralstyret for å stimulere til og/eller drive denne og tre andre tjenester overfor medlemmene. Disse er: Lege-for-lege-ordningen, Ressurssenteret Villa Sana og senior-seminarene «Fra yrkesliv til pensjonistliv». Sentralstyret har nettopp valgt nytt utvalg for perioden 1.1. 2006 – 31.12. 2007. Disse er Øystein Melbø Christiansen (leder), Erik Falkum, Tone Sparr og Jørn R. Nissen-Meyer.
Støttelegene kalles også kollegarådgivere eller støttekolleger. Det finnes en gruppe støttekolleger i hvert fylke, ledet av en avdelingsrådgiver. Kollegarådgiverens oppgave er å være en god samtalepartner for leger som har problemer de ønsker å snakke om. Det kan for eksempel dreie seg om livskriser, uthenging i media, rusproblemer, utbrenthet eller vanskelige valg i livet. Kollegarådgiveren har absolutt taushetsplikt, erfaring og en viss utdanning i samtaleteknikk, men behandler ikke sykdom og fører ikke journal. Kompensasjon for medgått tid dekkes av den lokale legeforening.
Les mer om støttelegeordningen på: www.legeforeningen.no/index.gan?id=58063
Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg gav i 2005 ut et eget informasjonshefte: Legeforeningens helse- og omsorgsarbeid for medlemmene 2005. Heftet kan lastes ned i PDF-format fra: www.legeforeningen.no/index.gan?id=41330
