Innvandrere med legeutdanning og praksis fra land utenfor EØS-området får et ublidt møte med norsk helsevesen og undervisningsinstitusjoner. Dette har vært fremme i mediedebatten, spesielt i forhold til at disse legene har vært underlagt en fagprøve få norske leger ville ha bestått og som har hindret flertallet av dem i å kunne bruke sin utdanning her i landet. Det dreier seg om den trolig mest ressursrike delen av innvandrere til Norge, mange av dem kvinner fra de tidligere sovjetrepublikkene. I stedet for å bli ønsket velkommen til et norsk helsevesen som er på jakt etter spesialister, blir de behandlet som pariaer.
Etter muntlige og skriftlige språkeksamener i norsk på høyt nivå gjennomgår de kurs i medisinsk kommunikasjon, røntgenkurs, den nevnte fagprøven samt kurs i nasjonale fag, alle med tilhørende eksamener. Deretter er det seks måneders ubetalt praksis ved norsk sengeavdeling (hvis et sykehus i det hele tatt vil ta dem inn) og så til slutt halvannet år med norsk turnustjeneste.
Undertegnedes ektefelle er en av disse. Hun har arbeidet 7,5 år som anestesilege i hjemlandet, 4,5 av disse årene i universitetsklinikk innenfor onkologisk kirurgi. Men den norske spesialitetskomiteen kan ikke finne at dette kan telle mer enn ett år innenfor gruppe II-sykehustjeneste her i landet! Dette etter at hun hadde brukt fem år for å få norsk autorisasjon.
Det hører med til historien at om hun hadde kommet fra nabolandet i Baltikum med identisk utdanning, ville det ikke vært noen krav. Hvis hun hadde reist til et våre naboland og fått spesialiteten godkjent der og så overført denne til Norge, slik mange gjør, ville alt vært annerledes. Det er da man begynner å fundere. Er det bare norsk selvgodhet på sitt ypperste – eller hva?
Med bakgrunn i slike avgjørelser spørs det om ikke vår egen legeforening bør si fra seg vervet den har ved å være tillagt godkjenning av spesialistutdanningene, eller ta opp sitt regelverk til revisjon.
