Sudbø-saken har med rette fått stor oppmerksomhet. Det er ikke så overraskende at enkelte personer også innen forskningsmiljøet faller for fristelsen til å jukse. Videre er det viktig å påpeke at slike forskningsresultater aldri vil bli stående, siden de ikke er reproduserbare. Den fokusering som det i den senere tid har vært på publisering i de mest prestisjetunge tidsskrifter, samt på samarbeid mellom medisinsk forskning og industrielle interesser, har etter min mening ført til økt risiko for juks. Langsiktighet er ikke blitt premiert. Jeg vil tro at Sudbø, via de midler han har fått fra USA, har vært vist den største respekt innen Rikshospitalet-Radiumhospitalet, både fra andre forskere og fra administrasjonen.
Etter min mening er det langt mer skremmende, slik det går frem av intervjuet med sykehusdirektør Åge Danielsen i VG 17.2. 2006, at medforfatterne ikke har lest manuskriptene før innsending (1). Dette representerer en ukultur – medforfatterne er villige til å dele æren, men forsøker å unndra seg ansvaret. Det er en kjent sak for alle forskere at alle medforfatterne er ansvarlige for hele produktet, og det bør ikke gjøres nye administrative grep på grunn av denne enkeltstående saken. Direktør Danielsen anfører at han ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet skal innføre institusjonelle rutiner for kontroll av manuskripter før innsending til tidsskrifter. Dette er etter min mening meget uheldig og må ikke bli noen landsnorm. Dersom man vil uvesenet juks i forskning til livs, er det nok at medforfatterne en merknad i sin personalmappe. Da vil forskerne selv sørge for at slikt sjeldnere skjer.
Min konklusjon er altså at det ikke må bygges opp noe nytt administrativt apparat basert på Sudbø-saken.
