I Tidsskriftet nr. 4/2006 skriver Legeforeningens president blant annet om forskerjukset ved Radiumhospitalet (1). Hennes beskrivelse, analyse og kommentar er som vanlig tatt fra øverste hylle. Det som imidlertid etter min mening burde vært tilføyd, er noe mer om mulige virkemidler for å unngå slike «forskningsskandaler» i fremtiden. Presidenten påpeker at forskningen er blitt stadig mer avhengig av sterke økonomiske interesser. Jeg tror det er flere enn jeg som har en følelse av at forskning i økende grad er blitt et viktig redskap for å selge noe. Det er meget beklagelig på to måter: For det første blir en større andel dyktige forskere knyttet til denne type forskning, for det annet kan myndighetene lene seg tilbake og si at «forskningen har gode vilkår i Norge, bare se så mye vi bruker på det». Dette er en uønsket utvikling. Jeg sitter med følelsen av at det kan stå sterke økonomiske krefter bak som kan friste noen hver til å jukse for å oppnå en eller flere fordeler. Den beste medisin mot videre utvikling mot uønsket og mer markedsorientert forskning er at staten øker bevilgningene til «industriuavhengig» forskning sterkt – både gjennom universitetene, Forskningsrådet og andre uavhengige kilder, for eksempel Legeforeningens egne.
Et typisk legemiddelfirma som driver utvikling av nye generiske virkestoffer avsetter ca. 15 % av sitt budsjett til produktutvikling. I Norge, et av de rikeste land i den postindustrialiserte del av verden, setter vi også av noen kroner. Hva det er i prosent av bruttonasjonalproduktet, vet jeg ikke. Men jeg er helt sikker på at det er veldig langt fra 15 %. Jeg tviler ikke på at Legeforeningen har et sterkt engasjement i denne saken vis-à-vis staten. Men det er så mye halvveis i Norge når det gjelder bevilgninger: Fra tunneler som slutter midt inne i fjellet til forskningsmidler som bare når halvveis. Det er fristende å si med Ibsen: Det du gjør, gjør fullt og helt, ikke stykkevis og delt.
Legg press på staten: Mer friske midler til forskning!
