Dette spørsmålet stiller Antonie Giæver Beiske meget betimelig i et innlegg i Tidsskriftet nr. 6/2006 (1). Hun bruker mangelen på relevante kursplasser for vordende forskere til å belyse mangelen på reell satsing.
Det er all grunn til å stille spørsmål ved den reelle viljen til å løfte norsk medisinsk forskning og den nasjonale forståelsen for hva som må til. Av og til kan oppløftende initiativ komme fra mindre miljøer som tradisjonelt er sterkt presset på klinisk drift. Et slikt eksempel er Sykehuset Telemark, som, trass i rekordhøy «produksjon», har skaffet seg en viss økonomisk handlekraft til å investere i forskning, fortrinnsvis innenfor enkelte definerte satsingsområder som psykiatri, anestesiologi, plastikkirurgi og urologi. Helt konkret har dette resultert i ansettelse av en forskningssjef, utlysning av fire forskerstillinger, søkbare lokale forskningsmidler i størrelsesorden 2 – 3 millioner kroner per år og premieringsordninger til styrking av driftsbudsjettet for klinikker som produserer vitenskapelige arbeider (årlig totalramme på 2 millioner kroner). Initiativet har vakt en del interesse og er ledd i en mer langsiktig satsing på kvalitetsutvikling som skal komme pasientene til gode. Det gjenstår selvsagt å se hva man helt konkret kan oppnå, men kanskje kan denne type lokale initiativ være en verdifull vekker og inspirasjon for andre.
