Pasienter med myelomatose har redusert risiko for tilbakefall ved bruk av thalidomid etter beinmargstransplantasjon.
I perioden 1957 – 61 var thalidomid en populær sovemedisin i flere land, men det ble trukket tilbake pga. alvorlige fosterskader. Legemidlet brukes nå bl.a. ved refraktær myelomatose. I en nylig publisert studie har amerikanske forskere undersøkt om thalidomid kan forbedre prognosen for pasienter som beinmargstransplanteres pga. myelomatose (1).
668 pasienter som gjennomgikk autolog beinmargstransplantasjon ble randomisert til thalidomid (gitt før, under og etter transplantasjon) og sammenliknet med en kontrollgruppe som ikke fikk thalidomid. Etter 42 måneders oppfølging (median) var 62 % av pasientene i thalidomidgruppen i komplett remisjon, sammenliknet med 43 % i kontrollgruppen (p < 0,001). Femårsoverlevelsen var lik i de to gruppene (65 %). Det var signifikant flere bivirkninger og komplikasjoner i thalidomidgruppen enn i kontrollgruppen, først og fremst tromboemboliske hendelser, synkoper og nevropatier.
– Høydosebehandling med stamcellestøtte forlenger livet til pasienter med myelomatose med inntil 1,5 år, men kurerer ikke sykdommen. Behandlingen som gis i etterkant reduserer pasientenes plager, men effekten på overlevelse er ikke klart dokumentert, sier assistentlege Fridtjof Lund-Johansen ved Medisinsk avdeling, Rikshospitalet.
– I denne studien ble thalidomid prøvd som tillegg til en svært omfattende behandling som ikke brukes hos oss. Selv på denne bakgrunn fant man at midlet hadde klar effekt på sykdomsaktiviteten. Bivirkningene må også ses i lys av den andre behandlingen som ble gitt. Grunnlaget for å gi thalidomid til pasienter som har fulgt det nordiske behandlingsprogrammet, endres derfor ikke vesentlig av studien. Pasienter som nå gjennomgår høydosebehandling får tilbud om deltakelse i en studie der man undersøker om stoffet bortezomib øker livskvalitet og overlevelse, sier Lund-Johansen.
