Det er forunderlig at det medisinske miljøet og befolkningen generelt har vist så liten skepsis til bruken av såkalte selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI-preparater), særlig siden vi i nær historie har gjort dyrekjøpte erfaringer med medisiner mot psykiatriske lidelser. Bare ved å se korte 40 år tilbake i historien vil vi kunne se et mønster som ikke er brutt; nye «fantastiske» preparater blir lansert og bivirkningen er få, om ikke fraværende. Barbiturater var i sin tid medisin mot psykiske symptomer og var svært populære. De ble lagt på hyllen i 1971, da man erfarte at bivirkninger og bakdeler ikke var til å tolerere. Straks etter tok benzodiazepiner over som en god medisin mot moderat og tyngre psykiske symptomer. Vi kjenner alle til den historien, som kulminerte i avhengighet, misbruk og stor oppmerksomhet i mediene tidlig i 1990-årene. Fokuset på denne problematikken ble enormt blant helsepersonell, og slike midler ble seponert over en lav sko. Det ble nesten en moralsk anklagende tone overfor brukere av benzodiazepiner.
I lys av dette er det med en viss forskrekkelse man kan konstatere det medisinske miljøs ukritiske omfavnelse av SSRI-preparatene da de kom på markedet. Noen kritiske røster ble hørt, men ble totalt overskygget av historier fra pasienter om drastisk bedring. Det er neppe en overdrivelse å si at de nye «ufarlige» preparatene ble skrevet ut alt for ukritisk.
Historien er nå i ferd med å gjenta seg. Stadig flere rapporter om uheldige bivirkninger kommer for dagen, og flere kritikere kommer på banen. Det mest potente SSRI-preparatet Seroxat får stadig mer kritikk av pasienter og enkelte i fagmiljøene. Nye og ufarlige medisiner mot psykiske plager avslører sine uheldige sider etter som tiden går. SSRI-preparater kan om noen år få samme posisjon som barbiturater om langtidsbruken avslører nye uheldige bivirkninger, og varseltegnene begynner å lyse for alvor. Neste gang et nytt «ufarlig» preparat blir lansert, bør vi møte det med atskillig mer skepsis enn tilfellet har vært i vår nære historie.
