Foto Narve Skarpmoen (1868 – 1930). Gjengitt med tillatelse fra J.W. Cappelens Forlag
Det er få mennesker forunt å se seg selv på sokkel. At Henrik Ibsen (1828 – 1906) skulle bli denne ære til del, var lite kontroversielt da statuen ble satt opp foran det nye Nationaltheatret i 1899. Samme år hadde Ibsen utgitt Når vi døde vågner, som skulle bli hans siste skuespill. Han hadde ambisjoner om å skrive mer, men det kom aldri noe. Årsaken var at dikterens helse begynte å svikte, slik det beskrives i en artikkel i dagens utgave av Tidsskriftet (1).
Bildet er ikke datert, men mye taler for at det er tatt høsten 1903. «En av Ibsens siste kjøreturer,» står det skrevet på det. Ibsen hadde på dette tidspunkt vært rammet av flere hjerneslag og kunne ikke lenger gå selv. Mannen som sitter ved siden av ham er etter alt å dømme en av hans behandlere, massøren Arnt Dehli (1878 – 1941), som de siste årene besøkte ham daglig. Ibsen hadde i sine siste år også kontakt med flere leger, og hans forhold til dem presenteres i dette nummeret av Tidsskriftet (2).
Det kan synes som om det er artefakter på bildet, bl.a. like til venstre for Ibsens hode. I virkeligheten er bildet retusjert. For eksempel ser vi rett bak hestens bakbein beina på en mannsperson, men hodet er borte!
