Lov om spesialisthelsetjenesten § 3- 9 innførte kravet om at sykehus skulle organiseres med en ansvarlig leder på alle nivåer, og dermed oppstod behovet for å definere hvordan medisinsk ledelse skulle forankres.
Siri Tau Ursin
Der det tidligere var en avdelingsoverlege som hadde den administrative, personellmessige og medisinske ledelsen, ble etablerte strukturer utfordret gjennom mange ulike organisasjonsmodeller med tildels uklare ansvarsforhold, stillingsinstrukser og linjer.
Ledelse innebærer ansvar, og ansvar må ledsages av myndighet. Problemene melder seg når organisasjonsmodeller resulterer i at ledelse ikke omsettes i praksis fordi myndighetslinjen enten mangler eller er til direkte hinder for effektiv medisinsk ledelse. Da blir det nærliggende å stille spørsmålet om fokus på medisinsk-faglig ledelse bidrar til å isolere leger fra ledelsesposisjoner med reell innflytelse.
Spesialisthelsetjenestens virksomhet skal være medisinsk basert, og da blir spørsmålet hvorvidt man i det hele tatt kan drive med ledelse i sykehus uten at faget er i sentrum? Et medisinsk ledelses ansvar innebærer å sikre forsvarlighet i pasientbehandlingen, bidra til forutsigbarhet i drift, og tilstrebe riktig prioritering, ressursutnyttelse og fagutvikling. Dette forutsetter at den medisinske lederen har reell påvirkningskraft og ikke bare er rådgiver i faglige spørsmål. Omorganiseringer med endrede eller manglende linjer har ført til at mange nå utøver ledelse under fanen «medisinsk-faglig», dette bidrar til at vi oppfattes kun å være rådgivere i de rene medisinske spørsmål som hvilket medikament, hvilket inngrep og hvilken prioritet.
Vi har med rette vært engstelige for at faget skal bli skadelidende i en situasjon med økende press på økonomi og driftsresultater. Imidlertid er det nå nødvendig å fokusere på mer enn de faglige spørsmålene; som medisinske ledere skal vi ha ansvar og myndighet som innebærer en reell innvirkning på all samhandling som skal til for å sikre faglig forsvarlige tilbud til pasienter, pårørende og samfunnet forøvrig. Da må vi være villige til å delta aktivt i prioriteringsdebatter, vi må sikre oss kunnskap om, og innflytelse over økonomistyring og ressursutnyttelse, og vi må være premissleverandører i utformingen av helsevesenet.
Dersom vi i vår kamp for å verne om faget mister all reell ledelsesinnflytelse på andre viktige arenaer så vil vi etter hvert tape muligheten til å påvirke våre helseinstitusjoners framtid. Den gode medisinske leder vil automatisk være en fanebærer for faget, og medisinsk ledelse må være ledelse i videste forstand med målsetning om å sikre faglig forsvarlighet i pasientbehandlingen.
