En av de store utfordringene for Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP) har de senere årene vært de store og raske endringene som skjer i organiseringen av primærhelsetjenesten.
Per Meinich
I enkelte tilfeller har det vist seg vanskelig å skille mellom privatpraktiserende og ansatte leger, og det har vært sammenslåinger og en gryende kommersialisering av tjenestetilbudet. Av denne grunn ble det 1.1. 2006 innført nye vedtekter, så vel for å avklare ytelsenes karakter og omfang, som for å klargjøre hvem disse skal gjelde for.
Vi ser for oss at dette arbeidet vil måtte videreføres ettersom helsevesenets struktur utvikles over tid. SOP utgjør en helt vesentlig trygghetsfaktor for privatpraktiserende leger. Stiftelsen forvalter en kapital på rundt regnet fire milliarder kroner og utbetaler årlig omkring 130 millioner kroner i ytelser. Det er vesentlig at så store verdier til enhver tid forvaltes på den måten som tjener intensjonen best mulig.
SOP ble etablert i 1965 etter forhandlinger mellom Legeforeningen og det daværende Sosialdepartementet. I formålsparagrafen står det blant annet at SOP skal «bidra til økonomisk sikring av medlemmene og deres familie i forbindelse med arbeidsuførhet, alderdom og død, samt ved fravær fra egen legepraksis i forbindelse med sykdom, fødsel og adopsjon.» SOPs målgruppe er privatpraktiserende leger, dog slik at ved død ytes en engangsstønad til alle leger.
SOP er en egen juridisk enhet, organisert som en stiftelse med egne vedtekter og ledet av et eget styre, alt under tilsyn av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Dette betyr i praksis at styringen av SOP ligger utenfor Legeforeningen. Likevel er det slik at Legeforeningen har sekretariatsfunksjon for SOP, slik at dere som er i kontakt med SOP, i betydelig grad vil oppleve dette som kontakt med Legeforeningen. Da er det viktig å huske nettopp dette; at foreningens rolle her er forvalterens – råderetten ligger annensteds.
Legeforeningen har likevel innflytelse på et betydelig område, nemlig i sammensetningen av SOPs styre. Fire av de fem medlemmene oppnevnes av Legeforeningens landsstyre, mens det siste medlemmet oppnevnes av departementet. Når disse først er oppnevnt er styrets sammensetning likevel igjen utenfor vår råderett; da er det stiftelsesloven som gjelder.
